Hybris blir belønnet med nemesis - gudenes hevn mot de overmodige. Så også ble vårt overmot belønnet med en tåpelig rekke med feil denne første turen i sesongen.

Vel overbevist om at både form og utstyr var i samme stand som i April, dro Daniel og jeg mot Vassfjellet for en liten “løpetur” - han med randonée-utstyr, jeg med telemarkski. “Er 3 turer opp for lite?” “Ja, la oss satse på 5-6 stykker”. Over oss gapskrattet de overmenneskelige kreftene.

Allerede i bilen innser jeg den første feilen - matpakka ligger hjemme. Ingen brunost på meg idag. Ordentlige alpinister klarer seg i dagesvis på fjellet uten mat, så 6 timer burde gå bra.

“Faen, jeg har glemt solbriller” kom det fra Daniel, når vi svinger opp på parkeringen. Det iskalde været med fluffy snø holder oss fra å bli nedstemt. BLUEBIRD POW DAY! Vi er fremdeles overrasket over hvor heldige vi er. Alle gode ting er dog tre, og den tredje streken i regninga kom som bestilt.

“Åh, det kan’ke være sant - fellene ligger i Trondheim” sa Daniel med den bedrøvelige tonen til en mann som skal ut på en fåfengt ferd.

Daniel forsvant inn i skogen for å finne en løsning. I mellomtiden gikk jeg en runde blant de andre skigåerne for å høre om det var noen som hadde en fell eller to i overskudd. Jeg ble dessverre kun møtt med benektende svar, og måtte vende tilbake til bilen bedrøvet, men ikke motløs. Der ble jeg møtt av en iherdig mann som forsøkte å feste granbar på skia sine. Det gikk nokså bra, og etter en liten stund var vi klare til dyst.

I skisporet kom et nytt dilemma. Jeg ble nødt til å velge mellom å gå først, nesten alene - Daniel hadde litt dårlig feste - eller etter, hvor det lå masse granbar i sporet. Etter 10 minutter og en bekkekryssing senere var det slutt på granbar, og Daniel gled sakte baklengs. Det var ikke annet å gjøre enn å spenne skia på sekken og ta beina fatt.

15 minutter med bootpacking senere så vi på hverandre.
“Det her blir for dumt.”
Vi begynte å rigge oss til for å stå de 100 høydemeterne ned. Jeg bakser med noen feller som kanskje hadde trengt en ekstra omgang lim, og Daniel prøver iherdig å få is ut av tå.
“Har du med en kniv? Jeg har glemt min.”
Selvfølgelig ikke. Daniel tok stavene fatt, og etter en hel del anstrengelse sto vi klare til sesongens første nedrenn.

Ved bilen ble vi enige om at denne sesongstarten ikke hadde levert. Med halen mellom beina og forherdede hjerter kjørte vi i retning Trondheim. Kanskje vi hadde hatt bedre hell i Gråkallen.