Telefonen min vibrerer: Nils “Trøkkern”

“Hører du er i Oslo denne uka? Jeg har en skikkelig dum ide, er du med?” “Ja, hva da?” “Skal vi gå Storen i helga? Det er sannsynligvis siste helga det er forhold for det” “Høres dumt ut” “Ja, ikke sant?”

48 timer senere står jeg og Veronica og pakker sekken utenfor Turtagrø når vanen til Nils puller opp. Med et stort glis titter han ut. “Hei Schmetterling! Hei Meterschling!” Jeg har vært heldig å fått med meg Veronica som co-pilot og taulagets helsefaglige side. Man går ikke galt med en sykepleier på en (dum) tur.

Kl 06 søndag morgen går startskuddet og vi forlater Turtagrø i godt tempo. To timer senere titter solens stråler frem idet vi fyller vann mellom Kolnosi og Lille Skagastølstind. Etter hvert som vi nærmer oss ryggen må vi også konfrontere snøen som ligger igjen etter forrige ukes snøfall - er det en glad nyhet om en god vinter i vente, eller et omen om et nødvendig bail? Svaret til disse spørsmålene fantes kun i videreførelsen av ryggtraversen, så vi tok beina fatt og bevegde oss langs ryggen, vekselvis på den frosne, snødekte nordsiden og den tørre, solvarme sydsiden. Krønsj på venstre og skvik på høyre. Naturen er smilende og vennlig, akkurat slik som dagene skal være i Norge.

Ryggen forseres i rolig og fornøyelig tempo. Her hersker ingen tvil - naturen har gitt oss sitt beste, og det er bare å kose seg. Det var en god stund siden jeg og Veronica hadde sett Nils, så vi hadde mye på hjertet. Den glade diskurs får dog en spiker i kista av Halls Hammer, som er frossen og uinnbydende. Her blir det etter noen øyeblikks nølen etablert standplass. Jeg får utstyret og begir meg rundt hjørnet og oppover, og blir nødt til å ta i litt. Det er forsåvidt greit, siden jeg nå er på skyggesiden av ryggen, og jeg vil nødig nedkjøles. Steinen er overraskende nok tørr, og jeg navigerer meg opp over den snøfylte renna, mens jeg børster snø ut av sprekkene for å sette sikringer. Jeg får bygd standplass på en hylle hvor sola akkurat treffer ansiktet, men resten av kroppen er i skyggen. Veronica og Nils kommer opp rett bak, og vi fortsetter langs ryggen.

Mens vi spiser lunsj på Vetle Skagastølstind, kom vi plutselig i godt selskap av en klatrer vi møtte på Turtagrø dagen før. Han hadde gått Styggedalsryggen og skulle nå ned igjen til Turtagrø og Oslo. Etter å ha utvekslet noen bilder, gikk han i gang med å klatre nordover langs ryggen, og vi fulgte med inntil det bare var en liten prikk igjen av ham. Vi misunnet ham for å ha den fineste delen av turen igjen, mens vi skulle opp Storens frosne nordside.

Nils var heldigvis i form og gira, og han tråkket et godt spor opp snøen opp mot Slingsbys fortopp. Det varte ikke lenge før vi var oppe og kunne skimte sola igjen, og kl 16 stod vi endelig på toppen av Store Skagastølstind. Turen vi hadde snakket om siden vi var på Søre Dyrhaugstind i våres var fullendt, og vi feiret med Nils’ signatursnack - elgpølse.

Nedstigningen gikk rolig for seg, og vi tok oss god tid med å nyte denne første høstdagen i fjellet. Veronicas stegjern hadde ingen planer om en kjedelig nedstigning, og bestemte seg for å løsne seg mens vi krysset en bresprekk. Med to staute karer i taulaget lykkes det Veronica å komme trygt over, med stegjern i hånda og et Bambi-aktig ganglag.

Resten av turen til Turtagrø begikk seg ganske rolig, og vi fikk nyte solnedgangen over fjella før avgang. Med godt humør sier vi farvel for denne gangen, og setter oss i bilen for å vende tilbake til storbyens forgylte jammer og sivilisasjonens triste herlighet.

Fin.