Første Del - Refugio Frey

Vi ankom El Chalten midt imellom to værvinduer - jule-vinduet hadde vart 6 dager, og nå var det 2 uværsdager før et nytt vindu åpnet opp over nyttårsaften. Med lavt skydekke så vi ikke en snurt av de legendariske fjella i Chalten-massivet de to første dagene - i stedet fikk vi smake på det argentinerne kaller “verdens dårligste vær”. På Hostel El Paredon, hjemmet vårt den neste måneden, støtte vi på våre australske og tyske venner fra Frey, og begynte å utveksle planer for det neste værvinduet. Vi har kommet med så lave forventninger som mulig, og har kun ett uttalt mål for denne turen - komme trygt hjem igjen.

1.1 Østveggen på Aguja de l’S

To dager senere, nyttårsaften, var et nytt værvindu åpnet og vi hadde satt målet til Aguja de l’S, på sydsiden av Chalten-massivet. Østveggen, Cara Este, involverer en blanding mellom klatring og klyving opp til 5+. Ivrige etter å se disse fjella på nært hold trøkka vi opp turstien, og småjogga forbi fotturister som også var ute og nyte finværet. Da vi kom til det første utkikkspunktet ble vi imidlertid stående målløse av størrelsen på fjella foran oss.

Det ser faktisk ut som et postkort. -Sondre som har sett Cerro Chalten for første gang

Vi skyndte oss videre, til vi endelig nådde punktet der anmarsjen forlot turstien. Her tok vi en rask pause og nøt stillheten i fjella. Vi trasket videre opp langs Río Blanco til vi kom til vadestedet ved Lago Sucia, helt klart den mest ikoniske elvekrysningen jeg har vært med på så langt. Det var fremdeles tidlig da vi nådde opp til bivyen, så vi utnyttet muligheten til å rekognosere morgendagens anmarsj, etter hvilket Sondre unnet seg en lur, mens jeg øvde på munnspillet jeg hadde fått låne i nede Chalten. Noen timer senere kom det flere til - våre australske venner, og et knippe brasilianere som også ville prøve seg på den samme ruta. Vi spiste nyttårsmiddag, drakk rødvin, og la oss tidlig med alarmen satt til kl 3.

Nyttårsmorgenen starter med å gni søvnen ut av øynene i mørket. Hodelykta mi er tom for jus, så jeg blir nødt til å bruke telefonen under buffen på vei opp mot breen. Heldigvis lysner det fort, og når vi trår ut på breen er det allerede dagslys. Våre australske venner hadde ingen erfaring på bre, og spurte om vi kunne ta de med over breen, så vi går 5 stykker i taulaget. Cirka 500m inn på breen kjenner jeg plutselig et sug i magen, og før jeg vet hva som skjer henger jeg i selen. Omtrent 6 timer inn i det nye året har jeg gått i min første bresprekk - heldigvis er tauet stramt og jeg klyver opp uten større vanskeligheter. Vel fremme ved innsteget stasher vi stegjern, støvler, og øks, og jeg sender Sondre opp på første led. Vi simulklatrer opp til snøfeltet i 2 pitches, og klyver rundt snøen og opp på ryggen. Sondre er gavmild og lar meg få toppstøtet - en 6a+ pitch og den mest eksponerte taulengden hittil. Følelsen av å klatre i disse omgivelsene, men Cerro Chalten på høyre hånd, og Cerro Torre til venstre, kan vanskelig beskrives med ord - og euforien går opp i en høyere enhet idet Sondre når toppen.

På vei ned møter vi australerne, som har snudd ved snøfeltet, og slår følge tilbake over breen. Idet vi står på brekanten kommer det et stort steinsprang, og vi må hoppe unna for å unngå å bli truffet. Lettere rystet kommer vi trygt ned på andre siden av breen og ned i camp. Jeg melder meg frivillig til å løpe ned i forveien og ordne middag mens Sondre tar det med ro på turen ned. Når jeg når ned igjen hører jeg at på fjellet ved siden av oss har det vært 2 redningsaksjoner bare samme dag. Grøss og gru - vi har kommet opp og ned i sikkerhet, men vi har fått føle på risikoen med å utforske disse fjellområdene.

4.1 Frader Pisafe (6c+) på El Mocho

Etter en forsinket nyttårsfeiring og en ekstra hviledag bestemmer vi oss for å utforske den like legendariske Cerro Torre-dalen.
Med tre dagers proviant i sekkene setter vi kurser innover mot Niponino-campen, ca. 2 mil og 7t fra sivilisasjonen i Chalten. Etter en lang innmarsj når vi campen og Sondre whipper opp en biffmiddag - denne tradisjonene begynner å vokse på meg. Vi bestemmer oss for å prøve Frader Pisafe, en “ren” klatrerute på El Mocho. Her har vi ganske god margin, så vi bestemmer oss for å stå opp i 7 tiden så vi får 8t søvn.

Morgengry på Niponino er noe av det mest spektakulære jeg har opplevd. Fritt for dyre- og planteliv er dette golde landskapet øredøvende stille mens jeg finner frem Jetboilen for å koke vann til kaffe og frokost. Kl 08 forlater vi camp, klarer å rote oss av stien og istedet blir nødt til å smøre opp svaene i anmarsjsko. Ved innsteget ser vi et taulag på 3 høyt oppe i veggen, men de er langt nok foran oss til at vi ikke tror det blir et problem. Vi racker opp og stasher sko på bånn.

Sondre er skikkelig i slaget - muligvis er det skyggen av Cerro Torre som gir ham ekstra styrke - han flyr opp de første 3 taulengdene løpende, og jeg puster det slovenske taulaget i nakken på vei opp til cruxet. Jeg er litt sliten etter den lange innmarsjen, så jeg er glad når Sondre melder seg til å lede. På strak arm kjemper han seg igjennom et overhengende hjørne med muligens den beste utsikten vi noensinne har klatret i. Etter det hører jeg noen anstrengte lyder mens Sondre kjemper seg videre opp sprekken, før endelig - “Standplass!”. Nå er det ingen vei tilbake - den trøtte kroppen skal opp veggen. Jeg forbereder meg mentalt på å kunne falle, men idet jeg begynner på taket kommer endelig flyten tilbake. Jeg karrer meg opp til stand og uttrykker min ærefrykt til Sondre, som kvitterer: “Helt ærlig trodde jeg det ville bli et heng i tauet - men så titta Cerro Torre frem bak skyene, og da var det som om pumpen forsvant fra armene.” Her må jeg gi Sondre rett - det er altså useriøst flott.

Flyten er tilbake, og jeg gir meg i kast med neste taulengde - men idet vi når standplass under siste taulengde er det blåst opp noe skikkelig, med sikkert 30 m/s i kasta. Det begynner å blåse ned mye stein over oss, og vi bestemmer oss for at den siste løse 5er-taulengden kan forbli uklatret for vår del - den fineste klatringa er likevel under oss. Vi rappellerer ned igjen og når camp i 18 tida. Biffen smaker fantastisk på tross av at det teknisk sett var et bail. ¹

Vi sover lenge og gjør oss klar til utmarsj. Det er allerede blåst opp ganske heftig, og på vei ned blir vi nesten blåst av stien. Vi er ganske takknemlige for å komme trygt ned i lavlandet for et plask i elva. Nok et fabelaktig eventyr i disse magiske fjella.

10.1 - Brenner-Moschioni på Aguja Guillamet

Når alamen går er det vanskelig å tro at jeg ikke drømmer, med melkeveien som strekker seg i alle himmelretninger over meg. En rask morgenkaffe og sjokolade senere starter vi anmarsjen som taulag #4, allerede kl 0350. Vi følger de andre lyspunktene oppover - det er kaldt, så jeg har for en gangs skyld en varm start. Vi når ryggen etter halvannen time som det 2. taulaget, men dette hellet blir overskygget av en særdeles spektakulær soloppgang over Lago Viedma, som lyser opp Cerro Chalten-massivet. Tause av beundring blir vi stående og nyte dette synet mens vi venter på vår tur ved innsteget.

Vi racker opp med alle klærne på, og Sondre går i gang med å lede de første 3 t.l. løpende - med hansker og isøks for å hakke is ut av sprekkene - og idet vi når cruxtaulengden er følelsen så smått kommet tilbake i fingre og tær. Jeg får første støt opp kaminen, og kjemper meg forbi isglatte sprekker og snødekt stein, til jeg endelig får på dunisen på stand - i le! Sondre kjører videre opp neste t.l. nesten uavbrutt for å holde varmen mens jeg sosialiserer med noen nye standplassnaboer fra Tirol. Deretter følger en luftig fingertravers med utsikt ned til breen under oss - sannsynligvis den kuleste taulengden jeg har ledet så langt på denne turen, ikke minst fordi det hele ble gjort med full alpinsekk på ryggen - heftig!

Turen derfra til toppen går fort for seg, og vi forserer resten i 2 pitches løpende - det blir travlere og travlere når vi møter Comesaña-Fonrouge-ruta, men vi klarer å holde god tid opp. Snøfeltet på toppen er såpass smelta at vi forgår stegjern, og klokken 14 er gutta på toppen. Aguja Mermoz og Cerro Chalten ser så nære ut, og mye mindre fryktinngytende enn nede fra dalen. Det er ikke før vi ser et taulag på Mermoz at vi faktisk forstår størrelsen på disse fjella - og vi blir bergtatt nok en gang. Ingen sjanse for å være eplekjekke her.

Rappelruta følger ryggen hele veien ned, men etter å ha sett de sikkert 20 andre taulagene på ruta bestemmer vi oss for å prøve å rappellere nordveggen for å være litt i fred. Ved årets største lykketreff finner vi rappellene ned uten problemer, og 2 timer senere står vi ved snøfeltet på bunnen av nordveggen. Forsiktige som Bambi på isen går vi ned til Piedra Negra mens vi tar innover oss hvor heldige vi har vært. Nede ved campen tillater vi oss en times lur og kort middag før verdens raskeste utmarsj til parkeringa, hvor hellet er med oss igjen - 5 minutter etter vi kommer ned får vi haik tilbake til byen. Nå skal vi sove mange timer.

19.1 - Forsøk på Pilar Rojo på Mermoz

Denne turen ble et fullt bail, men en utrolig opplevelse likevel. Jeg inkluderer den her fordi turen, utsikten, og selskapet fortjener forevigelse.

Det er Sondres bursdag, og kvelden før har vi gått opp Fitz Roy-stien til Laguna De Los Tres og fortsatt litt lengre til vi kom til campen under breen. Siden det var fullt hus oppe på Paso Superior, la vi oss godt til rette med utsikt opp mot Cerro Chalten der den ruver som en gigantisk pipe over et nedsnødd setertak.

Kl 04 går alarmen og jeg er ekstra raskt på bena for å fikse kaffe til gullgutten som blir 27 i dag! Bursdagen blir feiret med dobbel morgenkaffe og sjokolade. Etter en slik kraftfrokost er Sondre klar til å gønne på oppover, og vi følger stien over breen oppover. Mens vi får får vi øye på en hel flokk med hodelykter på vei opp Aguja Poincenot, noen ved innsteget, og andre langt oppover Whillans-Cochrane ruta. Det er mye snø og denne mixruta er sannsynligvis i gode forhold.

Vel på den andre siden av breen har vi valgt en rute rett opp til ryggen, og gir oss i kast med noe lett klyving i medium løs stein. I 8-tida når vi Paso Superior, og innser at det er usannsynlig å få klatret noe i dag med dette veivalget. Det gjør turen umiddelbart mye mer avslappende for vårt vedkommende, og vi får tatt en god rast ved campen, hvor vi også støter på noen gamle bekjente fra Tsjekkia. De har forsøkt Poincenot men ble sittende fast i en traffikkork uten like, og snudde like greit. Sondre og jeg beslutter oss for å ta en luftetur inn under Cerro Chalten, og virkelig ta inn området. Jo lengre vi går jo mer åpenbart er det at vi har tatt en god beslutning - lenge før rampen opp mot Mermoz synker vi 15 cm igjennom snøen for hvert skritt som går. Vi ser ut over dette fantastiske fjellområdet og tenker over hvor heldige vi er som får stå her på denne breen og se disse fjella på så nært hold.

Nede igjen ved Paso Superior tar vi nok en rast. Klokka er ikke så mange og vi har nå etablert at vi har ganske god tid til å komme oss ned til camp. Vi møter 3 spanjoler på vei opp, hvor den ene har mistet solbrillene sine. Jeg gir ham mine, da vi er på vei ned fra breen, og han nok trenger de mer enn meg. En time senere finner vi brillene hans ved en av rappellene, og karmaen slår inn når vi kommer ned i camp; tsjekkerne har etterlatt 2 porsjonspakker med gourmetkaffe til oss! Veien ned tilbake til Chalten føles allerede mye lettere.

Vi blir sittende veldig lenge i sola, trygt nede fra breen, for det som ble siste gang i det alpine for oss for denne gang. Begge er vi enige om at vi har fått god uttelling for turen, og at vi har lært mye om oss selv og hverandre. For anledningens skyld lot jeg meg til og med overtale til å bade i brevannet, og å svømme blant isklumpene som duppet rundt. Takknemlig for at vi kom trygt ned (og for min skyld, opp av vannet) lunter vi ned igjen til El Chalten, denne underlige men utrolige byen midt ute i den argentinske ødemarka.

Tindesporten er meningsløs som selve livet, - derfor kan dens trolddom aldrig dø. Peter Wessel Zapffe