Ankomst

Det norske nano-medisinske taulaget ankom Bariloche i nattens mulm og mørke den 17.12. Etter empanadas og en god natt søvn var vi klare for å handle mat og ressurser for den neste ukes tid og samtidig navigere rundt i Bariloche, denne sveitiske kolonien i Patagonias mytologiske fjellområder. Mat var ikke vanskelig å finne, men etter å ha besøkt samtlige friluftsbutikker konstaterte vi at spritbrennere er sjelden vare her. Vi klarte å oppdrive noe 70% sprit som forhåpentligvis fungerer, men til neste gang lar vi spritbrenneren ligge hjemme.

En større utfordring stod i å finne en VHF-radio. På tross av at alle guidebøker og nasjonalparksenter anbefaler å ha med en VHF i tilfellet at uhellet er ute, lot de seg ikke oppdrive i hele byen. Vi ga opp og begynte å teste Mate, den argentinske nasjonaldrikken, i ettermiddagssola, noe som medførte at hele taulaget ble solbrent. Vi kvitterer med en biffmiddag, som nok blir det siste siviliserte måltidet på en stund.

Anmarsj til Frey

Vi tar bussen fra byen, og en halv time senere står vi ved starten av innmarsjen med ryggsekker som er større enn oss selv. Stemningen er høy mens vi marsjerer innover med sikkert 40 kg hver på ryggen. Turen opp starter flatt og blir gradvis brattere - en god oppvarming for ben som har gått for lite motbakke de siste månedene. I motbakken melder regnet sin ankomst på vår tunge parade, og den ellers lystige stemningen tar en liten pause.

Heldigvis ligger hytta rett i skogbrynet, og vi skimter den med en gang vi kommer opp på kanten. To slitne nordmenn får endelig lasset av seg inomhus, og kjemper en iherdig kamp for å få opp teltet som skal være vårt hjem de neste 10 dagene. Vi er heldige med teltplass og får et sted som både er skjermet og har utrolig god utsikt. Vi feirer med en rask middag og crasher omgående etterpå.

20.12 - Aguja Frey

Øre i hodet bak fra jetlag og innmarsj våkner vi til frisk bris og fint lettskyet vær. Steinen set tørr ut og vi tar en tur opp til det nærmeste spiret fra hytta. Etter tre reisedager starter vi lett, og jeg tester håndjammen opp en utrolig eksponert sprekk (Fisura de Jim) mens Sondre misunnelig følger opp. Han får lede den litt hardere Lost Fingers på nabospiret, og vi finner plutselig oss selv i den mest eksponerte posisjonen vi har stått i flere måneder!

Nede ved hytta støter vi på noen andre klatrere, og står i godt selskap mens vi spiser middag. Hytta har mange fotturister som besøker Frey på en hytte-til-hytte tur. I tillegg er det ca. 20 klatrere som er her i 1-2 uker av gangen. Det virker som at det er mange her som skal bli over jul og vi gleder oss allerede til å oppleve feiringa med dem.

21.12 - Sudafricana på Aguja Vieja

Teltet får morgensol, så vi våkner ganske tidlig. Vi har allerede kommet inn i rutinen med kaffe, frokost, og klargjøring for dagens mål. Under frokosten er vi litt bekymret for matmengden og om vi har fått med oss nok til hele oppholdet. Sola steker på teltet om dagen, så vi har bygd et “kjøleskap” av stein utenfor teltet, for å oppbevare melk, ost, kjøtt, og sjokolade. For å rasjonere kjøttmengden har vi tatt med noen kilo linser, så vi håper vi klarer oss på det. Vi legger linsene i bløt og kommer oss avgårde før det blir alt for varmt.

På veggen er vi heldige og Sudafricana er fremdeles i skyggen - vi er fremdeles solbrente, så det er ingen sure miner over det. Jeg får dagens konge-taulengde; en overhengende layback-håndjam som utfordrer utholdenheten min. Sondres heiarop holder meg gående, og ruta går i fri denne gangen. På rappellen møter vi Nick og Anna, to amerikanere som anbefaler å gå forsida, 150m bolta svaklatring. Vi lar den muligheten vente og vender snuten tilbake til hytta.

Vel nede forbereder vi en stor middag og nyter fjellufta. Det uunngåelige faktum forblir dog usagt - vi har ikke nok mat og gass til hele uka. Vi legger oss til å sove og funderer på hvordan vi skal løse dette uten å miste for mye klatring.

22.12 - Aguja Abuelo og en uønsket gjest i camp

Brått vekkes vi av en canadisk stemme utenfor teltet:

Hey, you, Norwegians, are you in the tent? There’s a fox running away with your food!

Taulaget kom seg ut av teltet før du kunne sagt “Ost”.

Vi var for sent ute - vi rakk å se reven løpe avgårde med en stor pakke skinke, og det eneste som var igjen i “kjøleskapet” var en uåpnet pakke salami, som vi vemodig spiser til frokost.

Været er for bra til å avlyse klatringen idag, så vi starter opp mot Aguja Abuelo for å få det beste ut av finværsdagen. Jeg leder opp bunnen av “Del Techo”, og Sondre får cruxet. Stemningen er mye bedre etter at vi har klatret, og tar en runde til opp Normalveien, hvor vi får eksperimentere med stack-jamming. Etterpå bærer det ned til hytta, hvor vi drikker en pils og spiser den siste salamibiten vår mens vi funderer på hvordan dette skal gå. Revehistorien har gått rundt, og vi er nå blitt kjent som “Los Noruegos con el Zorro”.

Pilsen, omgivelsene, og været har en oppkvikkende effekt på meg, og jeg bestemmer meg for å bite i det sure eplet og ta mathandlingen allerede i dag. Jeg stapper en tynn jakke ned i sekken og løper ned til Cerro Catedral, den lille landsbyen vi gikk fra et par dager tidligere. Butikkene pleier å stenge kl 18, så når jeg når ned i 17-tida er jeg tilfreds med meg selv. Imidlertid viste dagens utfordringer seg å ikke enda være overstått. Da jeg kom til det første supermercado langs veien, ble jeg møtt av et “Stengt” skilt, og med en synkende følelse i magen innser jeg at det er søndag. To butikker til med det samme skiltet bekreftet mistanken min - dagens handleeventyr virket fåfengt. På haltende spansk begynte jeg desperat å spørre folk på gata om de kjente til noen steder man kunne handle, og ble henvist til å ta bussen til Bariloche - dette eventyret ble plutselig mindre mer strabasiøst enn jeg regnet med.

Men lykken står den kjekke bi! Ved et lykketreff kom jeg til å spørre innehaveren av en av butikkene, som etter å ha hørt historien om revebesøket, gikk med på å åpne for meg i 10 minutter. Jeg fylte sekken med så mye skinke, ost, vin, og tørrmelk jeg kunne bære, og pakket to store biffer for å overraske Sondre med. Litt senere starter jeg turen opp mot Frey i et særdeles lystig humør, og slår følge med Teo, en argentinsk tindevegleder som skal opp og besøke kjæresten som jobber på hytta. Jeg kommer opp til ferdig middag a la Sondre, som har blitt kompis med Sören og Christian, to tyskere som også er her over julefeiringen. Mett, sliten og glad ruller jeg meg inn i soveposen og lytter til vinden som blafrer i teltduken.

23.12 - “Sifuentes-Monti” på Aguja Frey

I dag skal det støtes! Sondre fikk bruke hele dagen i går på å titte opp på Aguja Frey og så mye på linja som fikk rett opp, Sifuentes-Monti ruta. Viten om nye matlager har gitt oss støteenergi, og vi simul-klatrer opp til standplassen under cruxtaulengden. På stand møter jeg noen lokale som forklarer meg at den er “Bastante dura por seis b” - veldig hardt for 6b. Jeg vil ikke ødelegge psyken til Sondre, så jeg lar ham gå på. Han leder i god stil opp til bolten ved cruxet, og gir det et skikkelig støt, før han faller av. Etter et kvarters jobbing spør han om jeg vil overta. Jeg var litt skeptisk, men guidebokas lovnad om lettere terreng etter cruxet overbeviser meg. Etter to fall på bolten går det endelig - men det lettere terrenget etterpå er en underdrivelse. Jeg kjemper meg opp til stand, og når vi endelig når toppen er vi enige om at vi venter med mer klatring til imorgen, når vi skal på den store juleturen.

Biffmiddagen som venter nede i camp setter vann i munnen på oss og alle de andre klatrerne, som lever på tørrmat hele jula. Mettere enn noen gang legger vi oss, med utsikt mot Torre Principal, det største tårnet i området.

24.12 - Julaften

Julemorgenen er litt spesiell - godt nok hang det to par sokker på utsiden av teltet, men de var ikke fylt med godteri. Vi godter oss til frokost med 2(!) skjeer Dulce de Leche i havregrøten, og siste rest av melkesjokolade til kaffen. Det er jo tross alt jul. Australerne vi har møtt, Sophie, Evan, og Carmen, har lagt samme plan som oss og starter litt senere enn oss på anmarsjen til Torre Principal. De to amerikanerene Nick og Anna har allerede startet før vi våknet, for å unngå trafikken på fjellet.

Under innmarsjen er det god stemning, og ved innsteget ser vi en helt perfekt håndsprekk som går noen hundre meter vekk fra normalruta, og vi sikter oss inn på den for å unngå trafikken på fjellet. Jeg får lov til å støte først, og har god flyt de første 8 meterne, før sprekken utvider seg til en offwidth. Mens jeg plasserer en sikring tryner jeg, og rekker akkurat å rope “faller!” før jeg henger i tauet. Allerede før jeg har kommet meg inn til veggen igjen, hører jeg sondre skrike under meg - tommelen hans har satt seg mellom tauet og bremsen, og han blør overalt. Jeg kommer meg raskt ned, og vi får satt i gang med å rense såret til Sondre og få på han bandasjer. Mens vi venter på at smertestillende skal kicke inn utveksler vi julegaver - jeg har et bilde av et Zappfe-portrett til Sondre, og han har kjøpt noen flotte hotpants-shorts i leopardmønster til meg. Plutselig hører vi en kjent stemme - det er Nick, som har sett oss, og tilbyr seg å komme til unnsetning. Hjelpen gjør utmarsjen betraktelig mye lettere, og vi er alle i godt humør når vi når ned til Frey.

Julefeiringen er også ukonvensjonell - etter obligatorisk julebading, får vi en 4-retters middag på hytta, servert i DNT-stil 80 gjester. Vi får sitte med en stor gjeng klatrere, og det er veldig hyggelig stemning - folk er kommet fra USA, Tyskland, Australia, Sveits, Nederland og England for å feire jul her. Avslutningsvis filosoferer vi under Melkeveien til langt på natt, og jeg sovner under stjernene.

25.12 - Første dag uten Sondre i taulaget

Julefreden har endelig senket seg over teltplassen. Jeg ordner den første koppen med kaffe til Sondre, som ligger inne i teltet og slapper av. Vi håper at tommelen kommer seg raskt.

Ved vår andre kaffekopp våkner australerne til, som har sin siste dag ved hytta i dag. Evan er veldig gira på å få klatret litt før de drar ned, så vi teamer opp. Perfekt for meg, så han kan lede alt. Perfekt for Sondre, som får selskap av jentene ved innsjøen. Det er ganske perfekt for alle involverte.

Vi når El Tonto og finner noen fine linjer opp skyggesiden av fjellet. Evan er i slaget, og dypt takknemlig fordi han får lede alt. Jeg er ikke i slaget, og dypt takknemlig fordi jeg får følge alt. Vi skynder oss ned til innsjøen for å bade.

26.12 - Andre dag uten Sondre i taulaget - Expejito Retrovisor, El Cochete Lunar

Etter bandasjeskifte, morgenkaffe, og et farvel med australerne, blir det klart at Sondre tar en hviledag til for tommelen, og jeg linker opp med to sveitsere i dag, Ramona og Adrian - de hadde holdt hviledag i går, men hadde stashet rack og tau i dalen ved siden av, ca 2t å gå fra hytta. De jobber begge to som tindevegledere i Sveits, så vi har mye å snakke om på anmarsjen dit. Ruta vi har valgt går fort - Ramona flyr opp den første halvdelen, og jeg tar den andre halvdelen. Vi rekker å prøve oss på en rute til, Objetivo Luna, men vi var for treige, så vi måtte baile av toppen. Utrolig fin dag ute i fjella, og vi er først tilbake i hytta til kl 22.

Når vi kommer ned til hytta er gjensynsgleden stor - Sondre og våre amerikanske venner har vært greit bekymret den siste timen, og hadde gått deler av anmarsjen for å sjekke om noe hadde hendt med oss. Jeg får litt dårlig samvittighet over at de hadde bekymret seg, og at vi ikke hadde ordnet noen kommunikasjonsform mellom oss. Takknemligheten skyller over meg mens jeg klemmer i meg middagsrestene og snurper sammen soveposen - jeg sov nok før jeg traff hodeputa.

27.12 - Siste klatredag på Frey

Det er nå tre dager siden Sondre fikk halvdelen av tommelen revet av. Idag vil han tilbake og få revansj på toppen, med tommelen i bandasje. For sikkerhets skyld starter vi fra camp allerede kl 07, for å ha god tid. Når vi står ved innsteget starter Sondre med å lede de første taulengdene, med tommelen i bandasje! Vi når toppen som dagens første, og rekker å fjase rundt en stund før vi rappellerer ned.

Vi kommer ned til hytta og feirer velrasjonerte dager med et smørgåsbord av rester - salami, ost, linser og ris blir skylt ned med grønnsakssuppe, rødvin, og siste rest av whiskyen vår. Imorgen venter kun utmarsj tilbake til sivilisasjonen og turen videre til El Chalten.

Alle bilder