Etter årets store ekspedisjon overskred kravene til budsjett og feriedager, falt valget for nyttårsturen på Wadi Rum i Jordan. Da vinterklatresesongen startet booket Vilde og jeg billetter, for å skifte ut is av varierende bruddfasthet med sandstein av varierende bruddfasthet. Flere slang seg på, og før vi visste ordet av det var 13 mennesker med på laget.

Oppdatering: Vi fant ut at noen andre klatere vi møtte på skrev et reisebrev fra samme sted og samme tid - og de møtte noen av vår gjeng på en rute. Se The Star of Abu Judaidah - Rock Around The World.

Desorientert og trøtt våkner jeg opp uten å vite hvor jeg er eller hva som skjer - en melodisk symfoni utspiller seg rett utenfor teltet: et vers med gjentatte “Allah Akbar”, iblandet ivrig bjeffing og infernalsk hanegal. Beduinteltets innestengte hete gir meg et nyss om at det er langt på dag - og bønneropet bekrefter at klokken har passert middag. Vi befinner oss i Wadi Rum, en ørkendal knappe seks mil øst fra Aqaba, Jordans eneste kystby, tett på grensen til Saudi-Arabia - og godt trøtte etter ankomsten i natt drøyer vi denne morgenen. Desverre ligger de teltaktige hyttene knappe 100m fra moskeen, og vi innser at døgnrytmen fra nå av er diktert av bønneropets syklus.

Men iveren pakka øverst i sekken begir vi oss opp på klippene i utkanten av byen - og allerede her innser vi at sandsteinen er noe annet enn Lofotgranitt. Fornemmelsen kan lett forveksles med å klatre i en sandkasse, hvor alle grep tilsynelatende er dekt av et tynt lag sandkorn. Resultatet var en umiddelbart dårlig psyke på stein, som i samspill med dagsformen etter lite søvn gir et kjent resultat - høy pump og mange skjellsord. Ingen var særlig misfornøyde med å snu og komme hjem i god tid.

Middagen hadde kona i huset, Amina, stelt i stand mens vi tøyset rundt; kylling, delt i 6, kokt med ris. Glade og med store planer for morgendagen kryper vi igjen inn i beduinteltene.

Alarmen går halv sju, og jeg er raskt på benene. Utrolig gira på å prøve ut et nytt fjellområde, og med en selvsikkerhet som avspeiler at hjernen ikke helt er våknet enda, flipper jeg teltduken opp til mitt første møte med ørkenregn. Slik regn har karakter som foreldrene til barneskolevenner, 20 år senere - de annonserer sin ankomst på helt feil tidspunkt og blir så lenge at man langsomt innser at man ikke kommer til å få gjort noe vettugt i dag. Heldigvis er morgenbordet dekket - flatbrød, hummus, labneh, grønnsaker, Nutella, Za’atar, og kremost. Vi eksperimenterer lenge med å brygge den lokale kaffen på en måte som gir minst mulig kardemommesmak - uten særlig hell. Nederlaget på klatrefrontent åpner muligheten for å utforske shoppingmulighetene i byen, og benytter Atayeks lasteplan-taxi til nærmeste bruktbutikk. Vi forstod ikke hva innehaveren sa, og han forstod ikke hva vi sa, så alle parter var fornøyde med forhandlingene. Vi kommer tilbake til middag (kylling og ris) med turbanskjerf og kjortler, overbeviste om at ingen kan se forskjell på oss og de lokale.

29.12 - Black Magic på Jebel Rum

Taktfaste og målrettede marsjerer Vilde, Gunnhild, og jeg opp mot innsteget på den lokale steinknausen, Jebel Rum, hvor vi skal gå superklassikeren “Black Magic”. Hellet er med meg i dag, og jeg får lov til å starte. Nærmest flytende etter regnets tvungne hviledag går de første 4 taulengdene så raskt at jeg nesten angrer på at jeg ikke tok meg bedre tid. Da er min oppgave for dagen ferdig, og på standplass kommer Gunnhild opp med vann og snacks til meg, mens hun gjør seg klar til å gå cruxet. Hun løser det uten problemer, og vi beveger oss raskt opp videre. Vilde sine to siste taulengder går så raskt at man skulle tro det var like velsikret som i Bohus - men som andremann bevitner jeg fort at sikringsmulighetene på siste taulengde var få. De første rappellene går så smurt at jeg rekker å si at « Dette gikk da mye bedre enn forventet! »

Like etter prøver vi å linke to rappeller for å spare tid - og dette overmotet ble belønnet med alle klatreres nemesis - fastkilte tau. Etter mye kaving, hvor alle 3 henger vekta si ned i tauet, må vi konstatere at hellet er brukt opp nå - tauet sitter like fast som en overkammet tricam. Gunnhild, djerv som Minerva, gikk prompte klemknutegang opp igjen, og løsnet tauet - Vilde og jeg kunne bare stå og måpe. Med beina godt planta på bakken gikk vi forsiktig tilbake til innsteget, hvor Atayeks blide forlykter møtte oss. «Are you ok my friends? Dinner is ready at home. Chicken with rice today.»

30.12 - Diedro Ida på Jebel Khazali

Med gårsdagens kaving friskt i minne setter vi idag snuten mot mer tilgjengelig stein. Diedro Ida er en nyere rute, med 30 meter anmarsj fra punktet Atayek slipper oss av. Når Hiluxens lystige dur forsvinner rundt fjellknausen, ruver stillheten i ørkenen like høyt som klippene som omkranser oss. Klatringen på viser seg å være høyklasse, men sterkt preget av løse huecos på svaene - noe som medbrakte en forsiktigere klatrestil.

Vi ble ferdige før tid, og apostlenes hester tar oss langsomt tilbake over ørkensanda mot landsbyen. Når vi har gått en halvtime kjører en gammel pickup forbi, og med store armbevegelser og høyt lydnivå får vi sjåførens oppmerksomhet - han stopper, vi beinflyr ned sanddynen, og får haik med tilbake. Hjemme i camp skal jeg skrive til Atayek at han slipper å kjøre ut i ørkenen etter oss - og må konstatere at telefonen er blitt igjen ute i ørkenen et sted. Vår verts lettere lattermilde uttrykk er ikke til å ta feil av: « Hmmm, be careful, next time you might forget your girlfriend, and a Bedouin will take her! Yalla, we go. » På mirakuløst vis åpenbarer telefonen seg midt på stien vår, tilsynelatende ventende på oss og uskadd. En opplevelse rikere setter vi oss i bilen, og Atayek er i godt humør. «You are lucky man, the desert is kind to you. Dinner is waiting. Rice with chicken today.»

31.12 - The Beauty

I morges sto jeg opp halv seks - en halvtime før alarmen vår. Ikke fordi det ligger i min natur, eller fordi jeg synes det er en plikt å innføre den alpine starten i arabisk klatringen, men simpelthen fordi nabohanens ivrige morgensang var så intens at jeg ikke holdt det ut lenger. Følgelig fikk jeg muligheten til å forberede morgenkaffe til Vilde og Gunnhild - selvfølgelig iblandet store mengder kardemomme for å maskere den faktiske smaken av kaffe. Planen for dagen er å klatre “The Beauty” - som tilsynelatende skulle ha mindre porøs stein enn rutene vi har gått de siste par dagene. Vi undrer oss over at deler av reisefølget har valgt nyttårsaften som hviledag. Dem om det.

Atayek sier han skal kjøre samme vei, og tilbyr oss å sitte på lasteplanet på vei bortover. Vi takker ja, under mistanken om at han egentlig ikke skal samme vei, og blir bekreftet idet han slipper oss av og kjører tilbake til huset. Innmarsjen er en labyrint av bratte gallerier og smale passasjer, men som Ariadne selv guidet Gunnhild oss uanfektet til innsteget. Jeg vant stein-saks-papir og fikk første led, et kunstverk av et hjørne med gode sikringer hele veien. Lett pumpet får jeg damene til standplass, og den neste t.l. er en drøm - velsikret kamin- og håndjammer i 30 meter - det er nesten vemodig å komme på stand, nå mine led er overstått. Glad for å slippe cruxet overleverer jeg ledet til Gunnhild - “Bissa”, som vi kaller henne.

“Bissa” er ergerlig god til å klatre, og flyter uanfektet gjennom de 7 bevegelsene i cruxet. « Det e akkurat sånn ej hadde håpt! » Med ærefrykt ovenfor Bissa komplimenterer vi dette sterke ledet, overbevist om at vi ikke kunne gjort det selv. Vilde kvitterer med et like imponerende led opp en offwidth-skvis-kamin. 15 minutter senere har vi scramblet til toppen og nyter utsikten ut over den uendelige ørkenen. Idet vi snur titter sola frem, og vestveggen er badet i sollys hele veien ned.

Skygge på klatringa og sol på rappellen er vel mer enn de fleste kan be om på årets siste dag. Fornøyde trasker vi inn i Atayeks varme oppholdsrom akkurat idet hviledags-gjengen har kommet hjem fra byturen - med pils og glade nyheter! Våre venner har ved Rødehavets solnedgang blitt forlovet - de har altså ikke kastet bort hviledagen. Nyttårs- og lykkeønskene er mange hos de 20 klatrerne som feirer nyttår hos Atayek i kveld, langt ute i ørkenen.

2.1 Ørkentur i Barrah Canyon

Atter en gang våkner jeg lenge før alarmen, med et drøm om tykkere vegger og nabohanen på middagsbordet. Vi pakker de siste sakene og humper 45 minutter ut i ørkenen til Barrah-dalen, en klatrers drøm - fast sandsteinklatring, lange taulengder, og ingen hane innen hørevidde.

Første klatring er Merlins Wand - 5 taulengder opp en nordvendt, sammenhengende sprekk. Skyggeklatring er nemlig optimalt, selv på vinterstid, hvor det “bare” er 20 grader om dagen. Jeg får første blokk og er godt fornøyd med rutefinningen her - på tross av fottak som smuldrer opp under meg er det fantastisk å klatre i en rett sprekk hele veien. Vilde tar andre blokk, opp til og forbi «Allahs Øye», en hule på størrelse med en vanlig Osloleilighet til under 3 mill. I likhet med en slik studentbolig er utsikten og beliggenheten optimal, men innskrenketheten og den stramme duften av urin gjør at vi fort beveger oss videre oppover. Vilde går imponerende rett opp det guideboken beskriver som et «lett beskyttet sva» - altså lett som i knapt, ikke enkelt. Vi når toppen og ser endelig hvor langt ute i ørkenen vi faktisk er. Det er fint å se, endog en påminnelse om hvor alene vi er hvis noe skulle gå galt. Jeg sjekker knuta en ekstra gang før vi rappellerer ned.

Vi når å kveile tauet i det solen går ned, og peiler oss inn på ørkencampen, mens vi omhyggelig plukker ørkenbunnen rein for drivved til bålet. Etter et salig strev for å lokalisere en lighter får vi gang i bålet, og da mørket senket seg var det kun turbanene våre som avslørte at vi ikke satt på en sandstrand i Norge. Ut av tussmørket kommer Atayek i Hiluxen med middagen - lammekjøttboller! - og en bløtkake til de nyforlovede. Når Hiluxens dur forsvinner ut i ørkenmørket, ligger jeg allerede i posen. Jeg lukker øynene i den gjennomtrengende stillheten og drømmer om å ri kameler gjennom Nordre gate i Trondheim.

3.1 Star of Abu Judaidah i Barrah Canyon

Langt fra både minaretens bønnerop og landsbyens hanegal våkner vi halv åtte - langt på dag og lenge etter soloppgang. Etter ganske få dikkedarer legger Johannes og jeg beina på nakken og pekte snuten mot «The Star of Abu Judaidah» (fører) - en perle av en rute som også oppstår i Parois de Légende av Arnaud Petite - og et klart must for alle som besøker Wadi Rum. Ruta følger et sprekksystem i 7 fantastiske t.l. og en sandete t.l. til topps.

Johannes fikk første 3-tl. blokk, og jeg fikk lov til å følge ham opp cruxet - en hard, dynamisk bevegelse over 2 bolter (gudskjelov) til en kant, og svaklatring videre oppover. Når det går over til min blokk er jeg heldigvis godt varm. 6. t.l. har en morsomt svasekvens på 8-10 meter uten særlige sikringsmuligheter, hvor et fall risikerer enten en pendel inn i en kamin, eller et fall ned til stand igjen - pest eller kolera, med andre ord. Atter en gang her i Jordan ender jeg med lett skjelvende ben og tungt pumpede underarmer ved stand, og gir ledet på 7. t.l. til Johannes. Mens han kjemper seg igjennom håndsprekken og diederet over klarer jeg akkurat å lene meg langt nok tilbake til å kjenne solstrålene på ryggen. En øyeblikkelig klarhet senker seg over meg, og jeg tenker at mer enn dette trenger man ikke her i verden. I en salig lykkerus følger jeg Johannes opp til stand, karrer meg opp den siste t.l. (ikke verdt å repetere), og vi rappellerer ned igjen.

Idet vi kaster tauet ser vi «Vestlandstaulaget» Emil, Noralf og Synne gå i gang med 7. t.l., til stor underholdning for oss. Med god tid spiser vi lunsj mens vi ser Emil jobbe seg oppover, og kommer raskt ned resten av ruta. Johannes går over til ørkecampen for å vente på Atayek mens jeg legger meg bak en stein og spiller munnspill mens jeg venter på Vestlendingene. Vel tilbake i Wadi Rum er menyen som før - kylling og ris.

Avslutningen - de siste dagene i Wadi Rum og Jordan

Etter ankomsten tilbake i Wadi Rum ble det lagt inn nok en hviledag. I tillegg ble vi overrasket med en sjelden velsignelse i ørkenen - regnvær! Derfor ble klatringen naturlig nok omrokkert, og fokuset dreiet seg derfor mer mot fine taulengder, om enn kortere ruter. Vi fikk gått «Troubadour», en perle av et håndjams-dieder, og følte vi begynte å kunne stole på sikringene våre litt mer. Det var heldig, da fikk sjansen til å prøve meg på «Au Gres du Vent» (fører), en «fremtidig klassiker» i området. Etter en litt rotete første taulengde blir man belønnet med et hardt og lett overhengende håndriss, så perfekt at man skulle tro man var i Indian Creek eller Bohus. Med et enkelt fall gikk den nesten i fri, og jeg anbefalte den til alle som ville høre. Samme dag hadde Gunnhild, Noralf, og Emil gått «Lionheart,» den siste store klassikeren i Wadi Rum, og en skikkelig fjelltur.

Et par dager senere toppet jeg, Synne, og Jon «Mendian Gora» (fører), 4 t.l. med sammenhengende sprekklatring fra kamin- til fingerriss. Det mest eventyrlige med denne dagen var dog ikke klatringen, men den noe eventyrlige utmarsjen. Beskrivelsen vi hadde fått fra førstebestigeren var «very obvious, if in doubt, go left» - imidlertid viste det seg at flere steder skulle vi ha tatt til høyre. Vi konkluderte med at spanskmenn kanskje har litt problemer med høyre og venstre, som også kan forklare kjørevanene på spanske veier.

Som de ekte turistene vi var måtte vi selvfølgelig også få gjort de obligatoriske opplevelsene i Jordan. Vi sto på sand-snowboard, red kameler, badet i Dødehavet, og fikk sett Petra, et av verdens syv underverker. Dette utrolige stedet fascinerte oss dypt - ikke bare for arkitekturen, terrassene, og detaljene i de skulpturerte fasadene - fordi området var fullt av tilsynelatende klatrebare sprekker. Vår undring ble dog aldri satt ut i livet, da utstyret var etterlatt og et knippe morske politimenn fulgte nøye med på oss hver gang vi bevegde oss for nære sprekkene. Det må bli en annen gang.

Alle bilder

Ruteoversikt