Jeg våkner mandag til en melding fra Sondre:

Vi tar ferga som er i Hirtshals kl 21. Så vi er i sør Jylland (Kolding) i 24 tiden!
Blir trangt i bilen, men jææævlig god stemning

“På tide å gjøre noe spontant” tenker jeg - direkte etterfulgt av et “kan jeg det?” Etter et par minutters vurdering har jeg bestilt en bussbillett og har dratt frem isøks og alpinstøvler. Aldri har jeg vært i Alpene så sent på sesongen, men det er også min og Sondres første tur i skikkelig høyfjell sammen. Jeg tenker på noe onkelen min pleier å si: “Det kan jo gå bra!”

Første steg er en sykkeltur ned til Sjømannskirka på Christianshavn, hvor jeg får en rask treningsøkt og en god middag hos min kjære bror og svigerinne. Sekken med isøks og stegjern på utsiden er malplassert i det urbane landskapet på Nørrebro. Jeg kjenner at jeg gleder meg til å se fjell igjen.

Jeg ankommer Kolding litt over midnatt, og blir plukket opp av Sondre og Simon i en blomstrete Bed&Breakfast på hjul, fylt med høyt humør. Vi finner en liten avsidesliggende parkeringsplass ved Kolding miniby og legger oss til rette. Vi la oss øyeblikkelig til sengs, men lå alle hele natten og funderte på hvilke tinder som mon ville være tørre når vi engang ankom den franske alpelandsby.

Tirsdag. Idag våkner jeg med en uhorvelig hodepine, og en aldeles fryktelig feber. Etter konsultasjon av den legefaglig utdannede (men ikke enda uteksaminerte) Herr Brattlien konkluderes det at min legeme led av miasma og kun den klareste fjelluft kan kurere meg. Det er med andre ord intet annet å gjøre enn å legge seg til rette i sofaenheten i Sondres van og la humla suse, mens jeg venter på min kur med en lur. Etter en dags opphold på Autobahn kjører vi inn i Sveits, men for å holde spenningsnivået oppe, velger vi å legge oss til å sove på den mest lugubre rasteplassen vi kan finne. Man skal nødig leve for luksøriøst.

Onsdag. Jeg våkner etter nok en natt med feberdrømmer, og det blir raskt etablert enighet om at miasmaen vil inntreffe oss alle hvis vi ikke kommer vekk fra denne gudsforlatte rasteplassen og opp i den helbredende fjellufta. Sondre får æren av å svinge den magiske bussen opp mot Vallorcine, og får fryden av første glimt av Mont Blanc når vi kjører inn i denne legendariske dalen.

Da jeg tidligere hadde erfart utsiktene fra denne enden av dalen, agerer jeg guide på denne jomfruturen. For å eksponere oss maksimalt til den helsebringende fjellufta, parkerer vi derfor langs Route des Montets og vandrer sporenstreks opp mot Aiguillette d’Argentiere, en særdeles tilgjengelig pinakkel med tilsvarende særskilt utsikt over Mont Blanc-massivet. Vi blir velsignet med klar sikt når vi når innsteget, og klatringen foregår derfor i beste Alpestemning - både sang og jodling ble hørt fra det norske taulaget, mens to franske unggutter tittet forundret på disse beskjeggede skapningene som valgte å klatre en 5. gradsrute med sekker.

Glade og fornøyde triller blomsterbussen ned i Chamonix by, hvor jeg blir sjokkert over hvor tomt det er. Etter et større raid av et fransk supermarked skaper vi et større festmåltid og sovner stille inn i blomster B&Ben.

Torsdag. Dagen starter med en “lett alpin” start, dvs. en start tilegnet å nå første gondol opp til toppen av Aiguille du Midi, ved soloppgang kl 07:30. Dertil hører inntagelse av en spartansk frokost, og en spartansk mengde ord på denne trøtte morrakvisten, et vitnesbyrd til hvor seriøse og motiverte alpinister vi er, som sparer tid, krefter, og søvn for å maksimere utbyttet av dagslyset. Imidlertid blir denne alpine starten noe amputert ved ankomst til liftstasjonen, hvor et skilt med pålyden “Snow Clearing, more info at 9:00” setter en stopper for den store dagens prosjekt, å gjennomføre Arête des Cosmiques, i god tid. Første bail, tenker jeg. Vi smører oss med tålmodighet, samt et fornyet espressoinntak, og infinner oss i alpinistens standardposisjon - avventende.

Kl 08:50 kommer det en beskjed på høyttaleren om at heisen snart åpner. Min elementære franskkunskap tillater meg å oppfatte et eller annet om “alpinister … billetter”, og etter nærmere undersøkelse i billettkontoret får vi plasser på første lift. Reisen fra det duggfriske dalføre til det mer aktsomhetskrevende alpine er alltid like betagende, og vi stiger plutselig ut på breryggen ned fra Aiguille du Midi i et lettere friskt vær. Jeg hadde gledet meg til å se ansiktet til gutta da de så utsikten her oppe, men idet vi trer ut, minner utsikter mer om en innsikt i et melkeglass - hvitt så langt øyet kan se. Her kom ingen svakhet eller skuffelse komme til orde - dette er en karakterbyggende tur, må vite, og vi skal ut og kjenne på elementene. Etter knappe 2 timers “øving av stegjernsteknikk” bestemmer vi oss for at nok er nok, og vi vender snuten tilbake til gondolen igjen.

Fredag. Også kjent som fjas-dag. Jeg våkner til en ambisiøs alarm kl 0630. Håpet er å forsøke igjen på Cosmiques, men en rask titt ut av vinduet forteller oss at idag blir en slow morning, nok en gang et opphold i alpinistens standardposisjon - avventende. Kl 12 klarner det opp, og Sondre og jeg tar skoene fatt og begir oss ut på Grand Balcon Nord stien mellom Plan de l’Aiguille og Montenvers. Her blir vi betraktet opp til flere ganger av nysgjerrige gnagere, noen dansker, og andre vesener som virket betuttede over å se oss her. Vi tar en rask avstikker mot Aiguille l’M, for å sjekke snøforholdene, og blir positivt overrasket over at veggen er tørr. Dette lover bra for klatring i høyden. Den flotte utsikten griper oss imidlertid litt for dypt, og vi ender opp med å måtte skynde oss tilbake til toget ned, hvor Simon møter oss, klar til fjas.

Som ekte alpinister med respekt for oss selv, må vi på denne hvile- og fjasedagen forsikre oss om at turlagets hygiene holder seg på et akseptabelt nivå. Vi påspanderer oss selv en tur i det lokale badeland, og på vei hjem lar vi oss avskjære av bargaten i Chamonix. Da dette en er tur-beretning, og ikke en bytur-beretning, finner vi det ikke påkrevd å gi en detaljert beskrivelse av aftenens hendelser, hvorfor dagens notat konkluderer med en løs tråd.

Lørdag Et pinnsvin prøver febrilsk å finne en vei ut av kraniet mitt, og blir sintere og sintere hver gang jeg beveger meg. “Vil du ha kaffe eller?” kommer det blidt fra Sondre, som åpenbart ikke har noen pinnsvinproblemer, og allerede har gjort morgenens viktigste jobb for oss. Jeg hopper over kaffen og får pakket en ekstra vannflaske i sekken, før vi går sakte marsj ned til liftstasjonen. Pinnsvinet er ikke så fornøyd med meg. Bedre blir det ikke i gondolen, hvor pinnsvinet går fullstendig agurk. Som før viser det seg at frisk fjelluft kan kurere så mangt, og vi når innsteget til Papillon Arete i god tid. Vi racker opp, men det viser seg at i det friske oktoberværet er det et tynt lag med is på steinen, og den ellers så gode friksjonen er kun et minne fra en svunnen tid. Etter 3 timer har vi traversert de første 4 taulengdene, og steinen begynner endelig å tørke. Pinnsvinet har heldigvis falt til ro, så vi går de neste 6 pitchene løpende, og når bunnen av andre crux.

Ved det andre cruxet blir vi umiddelbart oppmerksomme på et værfenomen vi inntil videre ikke har observert - sol på kroppen. Jeg etterlot mine to kumpaner til å svette i deres lune rede, og spredde vingene mine som en sommerfugl som endelig kommer ut av sin kokong. Morsomme bevegelser og eksponert terreng på den sydvendte veggen ble en veritabel gjenfødelse av fjellklatregleden. Toppen av ryggen var heroppe mindre lun, og dekt av et lag med 10-15 cm nysnø. Vi spaserte løpende langs ryggen, men det ble fort klart at vi verken hadde utstyr, tid eller vilje til å traversere de siste 2 taulengdene før rapellen. Andre bail, altså. Vi rapellerer og aker ned til bånn av ryggen og kommer akkurat tilbake til gondolstasjonen i tide for å nyte en leskedrikk før siste gondol ned til blomsterbuss og middag.

Søndag. Idag stakk det oss at vi skulle fjerne oss ytterligere fra sivilisasjonens overflod, og rett og slett bo enkelt. De glade vandrere holdt et høyt humør på toget opp til Montenvers og bega oss opp mot en fjellhytte, med håp om å finne roen. Etter å ha traversert Mer de Glace-breen kommer vi omsider til jernstigene opp berget, og etter litt overtalelse får vi overbevist Sondre om at dette ikke teller som en via ferrata, da ingen fjellfolk med respekt for seg selv vil tillate seg en således tilrettelagt og beleilig bevegelse i fjellet. Vi når Envers des Aiguilles-hytta akkurat når sola treffer oss, og vi konstaterer at i denne hytta blir det lett å finne roen. Sondre og jeg begynner å racke opp til en liten klatretur, mens Simon beslutter seg for å fortsette letinga etter ro i hytta.

Når vi når opp til veggen er vår entusiasme så overdrevet at vi begir oss opp den første håndsprekken vi ser. Etter 2 taulengder forstår vi at vår entusiasme har latt oss i stikken, og peilet oss inn på feil rute. Det blir en rask rekalkulering og vi finner omsider vår rute, La piege. Sondre kjemper seg opp første taulengde, et baggy håndcrack som truer med å kaste ut en uoppmerksom beiler. De neste to taulegdene går smertefritt, inntil jeg skal streve meg opp 4. taulengde. Jeg kjenner virkelig på høydemetrene, og blir raskere pumpa enn jeg forventer. Inne i meg hører jeg Odd Eliassens fjellmotto - førstemann faller ikke - og trekker pusten før jeg karrer meg opp til standplass. Sondre følger meg opp og bekrefter meg i følelsen om at disse franske gradene ikke tilsvarer klatringa i Lofoten.

Vi har nå kun femmerklatring igjen, men vi ser at sola går ned og tar beslutningen om å komme oss ned til hytta igjen. Det har allerede vært en redningsaksjon i nærheten idag og vi vil nødig komme i avisen i dag. Tredje bail, men etter cruxet. Å akseptere det er nok god øving for fremtidige ekspedisjoner.

Vel nede i hytta har Simon funnet roen og har gjort det riktig koselig ved peisen. Frysetørket mat foran et ildsted som varmer, og lovnaden om en seng (for første gang i en uke), minner veldig om å bo på DNT-hytte. Det føles på en merkelig måte som å være tilbake i den norske fjellheimen, endog at all informasjon er på fransk. Som den vanteste fjellfanten kan Sondre briljere med å åpne vinflaska med crocs, da denne franske(!) hytta ikke hadde en vinåpner tilgjengelig.

Mandag. Ved morgenkaffen annonserer Sondre og Simon at været i Italia er meldt for dårlig, så de vil bli en dag til på hytta. Vi går derfor prompte igang med å kartlegge proviantsituasjonen og rasjonere for at gutta kan bli en dag til. I hyttas matlager kommer vi over både havregryn og couscous, og håpet er reddet. Vi begir oss ut på en liten morgenklatretur, hvor vi balanserer over Pont des soupirs, en aldeles fabelaktig stein som på umulig vis er kilt fast mellom to pinnakler. Etter disse 3 taulengdene er det imidlertid min tur å trekke bail-kortet, da jeg må rekke toget ned til byen igjen. Visst har jeg med meg gåstaver, men gåturen fra Montenvers til Chamonix har jeg hatt den morbide gleden av før, og vil helst spare knærne mens jeg kan. Etter turens fjerde (og siste) bail og et tårevått farvel til gutta, tar jeg beina på nakken og lakker ned over bakken mot stigene.

Vel nede i dalen kommer jeg over en bokhandel og finner et eneste eksemplar av Patagonia Vertical, guideboken til El Chaltén. Den kommer med hjem til blomsterbussen, hvor jeg fordyper meg i Patagonias eventyrlige landskap. Jeg sovner og drømmer om argentinske solnedganger over spisse tinder.

Tirdag. Avreisedag. Jeg våkner for siste gang i den blomster-B&Ben og begir meg ut på en skogstur. Etter en obligatorisk pain au chocolat og en kaffe får jeg låne en dusj hos hotellet i nærheten av der vi har parkert, og hopper på bussen for å ta meg hjemover. Guideboka blir liggende igjen som en overraskelse til Sondre. Jeg kjenner motivasjonen for å komme meg hjem og i form er på topp. Fjellufta i Chamonix har klart kurert miasmaen.

Au revoir, Chamonix