Disse reisebrevene ble skrevet da jeg bodde i Kina under utveksling i 2018. Mye har endret seg siden da, men her ligger de.

Bilder ligger i dette albumet her

Vol 1 - 26. August 2018

God morgen fra Kina! Jeg sitter i skrivende stund i Sino-Danish Center, som er der jeg kommer til å bruke mesteparten av tiden her i Huairou, utenfor Beijing.

Siden ankomst onsdag morgen har jeg rukket å se mye rart, spist mye god mat, og vent av meg mange av vanene jeg hadde i fjella i Norge - å sove i hengekøye og å puste frisk luft, for eksempel. Neida - luftforurensningen er faktisk ikke så ille - det er tåkete her, men mest fordi vi har 80% luftfuktighet. Været ligger på en 30ish grader, så det er litt som å være tilbake i Houston.

Denne første uka har det kun vært de internasjonale på campus, og vi har hatt en liten introduksjon til Kina, kulturen, og diverse praktisk. Bank, telefon, og sparsommelig møblering er nå på plass, og alt er som det skal være. Rommet er ca. på størrelse med en dobbeltseng, men det gjør ikke så mye - vi har store fellesområder, og det er generelt koselige folk. Vi har også funnet ut av at mat er veldig billig her - man kan spise seg ganske mett for en tier. Det har fått tiden til å gå ganske fort, nå hvor det er en del restauranter som skal prøves ut. Spise med pinner blir man jo raskt bedre til, da det ikke finnes andre redskaper for å innta maten. Morsomt er det jo, både for oss, og serveringspersonalet. 😄

Vi har også hatt introduksjon til sportskomplekset, som heldigvis ligger ca 70 m fra døra mi. Det kan fort bli brukt mange timer på badmintonbanen, siden jeg i overmodighet kjøpte utstyr - og jeg er klar til å bli banket godt og grundig.

Men, nå skal jeg ut og spise, så mer info får vente til en annen gang - sender varme hilsener fra Kina til alle der hjemme :)

Vol 2 - 2. September 2018

Goooood kveld fra Huairou! Etter en helg i storbyen Beijing, er det virkelig digg å komme tilbake til de små 6 kvm som jeg har for meg selv.

Denne uka har jeg møtt de kinesiske studentene våre, veldig koselige folk. Så langt er det fint, men når skolen starter “for real” imorgen blir det spennende å se hvordan kulturforskjellen er. Jeg har hørt mye om at de arbeider på forskjellige måter, så gruppearbeid blir veldig interessant! Kineserne er til de grader avhengige av telefonene sine - mye mer enn vi ser i Vesten (i det minste av min erfaring). Jeg har også funnet ut av at sportskulturen i Kina er annerledes - folk trener ikke like mye og ofte som man gjør i Vesten. Men skal ikke si så mye om det enda - noe må jo vente til senere reisebrev 😉 Når skolen starter skal vi også starte med kinesiskundervisning - jeg tror det blir det beste med dette semesteret - fagene har jeg god styr på allerede, utfordringen blir nok kinesisk. Jeg tror umiddelbart jeg skal klare å forstå det ganske bra - jeg bruker en god del transporttid på språk-apper, og i tillegg er det masse folk som snakker kinesisk her - og de elsker å hjelpe folk med kinesisk! Selv om de ikke er så gode til engelsk, vil de alltid hjelpe med å la meg lære kinesisk, så dette kan gå bra! Det er jo også veldig positivt for de som kanskje kommer på besøk, at guiden snakker et lavnivå av kinesisk.

Etter en dag med helsesjekk og generell kjedsomhet (mye kø), dro vi i samlet tropp opp til den Kinesiske Mur. Som en ekte turist investerte jeg i en flott hatt, bare i tilfelle mitt generelle utseende ikke avslørte utlendingsstatusen min. Bilde vedlagt såklart. Jeg fikk heldigvis valuta for pengene, da jeg var den eneste som ikke var solbrent da vi kom ned.

Da vi ikke enda hadde fått resultatene fra helsesjekken, bestemte vi oss også for å ta en litmus-test av helsa, og dro inn til Beijing torsdag til søndag. Det medførte mer sightseeing - jeg fikk sett Hutongene (det betyr “gatene” på Kinesisk, og er noen gammeldagse, lave bygninger), og det gamle klokketårnet og trommetårnet. Gikk dessverre glipp av trommeslagerne, så jeg får komme tilbake og se det en annen gang - det er greit når billettene bare koster 15 kroner. Om kvelden sjekket vi om nattelivet i Beijing var like bra som forrige helg. Det var det. Derfor er det med litt nedsatt årvåkenhet at jeg skriver disse ordene hjem til alle dere som sitter og lurer på om jeg er i live. Det er jeg. God natt, fra fuktige og varme Beijing - stay tuned for neste brev!

Vol 3 - 9. September 2018

God ettermiddag.

Jeg sitter i skrivende stund inne på kollegieværelset og tenker over livet. En ny uke, med nye inntrykk og nye mennesker, er konkludert.

Denne uka startet jeg på studiet “for real”, og det er godt å komme igang med noe ordentlig igjen. Forelesninger, øvelser, og gruppearbeid gjør at det fort blir hverdagsfølelse - noe som er veldig fint i og med at jeg skal være her en stund til. Skolen er ganske standard, bortsett fra at mange av kineserne ikke snakker engelsk - stillheten i klasserommet er noe man skal venne seg til. Arbeidsmessig har jeg ikke sett noe større forskjeller mellom meg og kineserne, men jeg antar at det kan komme av at jeg er glad i gruppearbeid. Jeg starter også med kinesiskundervisning på onsdag. Det blir nok gøy det også, sjø!

Utenfor det akademiske har jeg også denne uka startet med badminton - veldig gøy. Alltid fint å lære en ny sportsgren, og å ha litt trim. Klatrevegg er cirka en time unna, så å opprettholde klatretrening kan fort bli en utfordring :/ Jeg fatter dog mot, og har nå begynt å svømme 2 ganger i uka - vi har et veldig stort 50m basseng som sjelden er fullt.

Jeg rakk også å være litt turist, og fikk sett en ny del av den kinesiske muren, som ikke er vedlikeholdt. Et utrolig fascinerende byggverk, som jeg godt forstår var en forhindring for de stakkarne som ville prøve å krysse fjellene ned i Midtriket. Siden det kun er 3 km å gå hjemmefra kan man jo fort forvente at det blir en hel del bilder fra Muren.

Etter turen til muren (rim, hehe), dro vi inn til Beijing. Nattklubben var i forrige uke stengt på grunn av et stort partimøte - men denne helga var det vanlige åpningstider igjen! Det er derfor med mot i blikket, vett i pannen, og en litt matt følelse i ben og armer, at jeg nå går ut og spiser sammen med hele nano-klassen, da vi kom hjem i 8-tida i morges.

Bilder sender jeg ikke lengere med i mine reisebrev, men legger dem på denne linken her :) Det blir lastet opp små og store øyeblikk fra tilværelsen i Kina, og det kommer snart flere!

Hadde jeg hatt mer tid til å skrive, hadde jeg sikkert skrevet mindre, men inntil neste gang er det 再見 fra 芒努 .

Vol 4 - 16. September 2018

Hallo til alle der hjemme! Nå sitter jeg og pønsker på hvordan man formidler nanovitenskap så pedagogisk som mulig (det går middels bra) på Sino-Danish Center, og klokken er 23:30. Ville gjerne ha sovet før, men nå passer ikke studiet seg selv.

Studiet har endelig startet for fullt denne uka, og det er spennende å jobbe med kineserne! De har en (i mine øyne merkelig) 6-9-6 kultur - 6 dagers jobb fra 9 til 9 i uken. Man skulle jo tro de var mer effektive enn oss - men nei! I deres 12 timers arbeidsdag inngår flere (!) lurer, mye sitting på telefon, og måltider. Derfor er det ofte at jeg har rukket mer på en 6-7 ytimer enn de klarer på en dag! For mitt vedkommende er det jo veldig koselig, fordi da rekker jeg jo en tur i svømmehallen også! På den annen side er jeg utrolig fascinert av gruppefølelsen til kineserne. Noen ganger er det litt irriterende for en som er vant til å jobbe individuelt, men jeg kan godt forstå at Kina har et sosialt samhold som overgår resten av verden! Jeg tror at mange føler seg veldig “hjemme” i samfunnet - i en grad man ikke ser i Europa.

Denne uka har vært mye mer hverdagslig enn tidligere - og det er egentlig ganske bra. Jeg har kommet i steget med hensyn til studiet, trening, og selvfølgelig toalettbesøk. De skal nemlig planlegges omhyggelig, hvis man vil unngå å bruke de kinesiske sitte-på-huk doene. Og når man nå har valget er foretrekker jeg fremdeles god norsk do.

Når vi likevel er inne på den saken, fikk jeg prøvd mitt første japanske toalett i går! Med varmt sete, vifte, og spray, var det nok den mest komfortable toalettopplevelsen så langt i Kina.

Kinesiskundervisning er det ikke blitt noe av enda, men det ble utsatt til neste uke, vi skulle ordne noe visumgreier. Kanskje like greit å prioritere det, ellers blir det liten sjanse for å få brukt de kinesiske språkferdighetene jo.

Svømming og badminton går det fremdeles framover med - det er fremskritt, men ikke alt for store. Det er kanskje også like greit, da dårlig teknikk = mye energibruk, og når maten er så billig som den er, har man bruk for å trene det vekk. Utrolig vanskelig å motstå maten, når det er nærmest uendelig variasjon i måltidene her! Det eneste problemet er at man går fort inn i et lite koma etter å ha spist noe sterkt bit - det skjedde i går, da jeg spiste hotpot. Man lever og lærer.

Vol 5 - 25. September 2018

Jeg skriver dette tirsdag morgen, da det har vært langhelg, og jeg har vært ute og opplevd verden :)

Denne uka har vi ENDELIG startet med kinesiskundervisning, og det er veldig fint å kunne komme igang med noe mer enn et par gloser. Så langt har jeg lært å si hva jeg heter, og spørre hvilket land folk er fra (som kanskje er litt unyttig, i og med at de fleste her kommer fra Kina). Jeg kan også uttrykke sult, tørst, “toalett”, og at jeg er trøtt. Vi starter nederst på Maslows pyramide, og jobber oss opp. Om jeg noen gang når selvrealiseringstadiet er et åpent spørsmål - både på kinesisk, og i livet.

Det sosiale livet blomstrer videre - vi har også fått en sofa inn på fellesarealet! Så det er i den jeg sitter og skriver nå, og jeg ser det kan komme til å bli en vane.

På torsdag var jeg også på et ANSA-arrangement for nordmenn i Beijing - utrolig hyggelig å komme i kontakt med noen med samme bakgrunn som en selv. Også utrolig godt å få en vestlig type middag med kniv og gaffel.

På fredag ble det introduksjon til dansk kultur og fredagsbar - noe kineserne responderte positivt til! De er veldig glade i spill og leker, så beer pong satt som et skudd.

Lørdag feiret vi bursdagen til en av italienerne som er her, og vi spiste på en meksikansk restaurant, som betød kniv og gaffel igjen. Hva matvaner angår har jeg derfor hatt en fantastisk uke! To måltider med kniv og gaffel skal man ikke kimse av!

I går (mandag) var det fullmånefestival, som er en slags Thanksgiving for kineserne. Da satt vi og spilte spill og spiste mooncakes, en utrolig mektig slags kake, som man ikke burde spise 3 av (snakker av erfaring). Kineserne hadde også et slags spill som involverte visse straffer for å tape, inklusive (se bilde via link lenger nede) å spille en runde av spillet med papirruller i nesa.

Men nå er klokka 7, og kantinen åpner straks, så jeg skal gå og spise litt frokost / 早餐 , avhengig av hva man kaller det. Med denne tidsforskjellen ville det i Norge bli regnet som nattmat ;)

Vol 6 - 10. Oktober 2018

Hei på dere! Jeg sitter nå her på uni etter en veldig lang dag, og veldig lang uke (og det er bare onsdag - begynner jeg å bli gammel?).

Grunnen til at uka har vært lang er at det er mye etterarbeide å ta igjen. Vi hadde nemlig en uke fri, og hadde fått noen lekser å gjøre, men istedet valgte jeg, Andreas, Cristian, og Lasse å stikke en tur til Indre Mongolia!

Turen dit var strabasiøs 10t i kinesisk nattog, hvor folk satt på gulvet og sov, uten seng, men bare sitteplass. I seg selv var det rotete nok, men så kom vi til byen og så at det var et veldig high-end hotell vi skulle sove på. Standarden var altså meget høy - det likte vi. Prisen var også ganske lav - det likte vi enda bedre!

I løpet av turen fikk vi blant annet sett Genghis Khan’s mausoleum, gått rundt i ørkenen, sovet i en yurt, og spist lam på mongolsk! Veldig fascinerende, dog ikke like godt som pinnekjøtt… Affæren var som helhet et veldig “turistete” opplegg, men jeg tror det er uungååelig når det er høstferie for hele Kina, og man skal dra og oppleve folk - igjen er det litt vanskelig å komme vekk fra folk. Her har vi en norsk turist som klager på at turistferien hans ikke er som hjemlandet sitt, så ikke noe nytt her, dere! Neida; Jeg har kost meg mye, og sammen med Cristian (som også er nordmann) har vi lært bort både Gøyr (et kortspill jeg lærte på Vangshaugen i sommer) og Idiot. Som dere kan se på bildene, har det gått mye i kortspill, både i buss, tog, restauranter, venteværelser, og alle andre steder hvor time 7 med boklesing, podcaster, og musikk bare blir for kjedelig.

Siden det har jeg funnet meg til rette i mine 6 m2 igjen, og klarer meg egentlig veldig bra! Jeg har blitt litt luksusdyr her, og har endt opp med å betale oppimot 25 kroner for middag, selv om man lett får det til 9. Jeg er usikker på hvorvidt den mulige besparelsen der er noe annet enn en dråpe i havet, når man regner inn alle de andre kostnadene jeg kunne spart på. Pytt, pytt, tenker jeg da, man er jo på utveksling. Siden jeg aldri fikk dratt på backpacking og reist og opplevd å gjøre feil, så får jeg gjøre opp for det nå!

Hva angår backpacking, så skal jeg faktisk på et lite eventyr ganske snart! Når jeg er ferdig med eksamen d. 6/11, drar jeg til Vietnam i 2 uker! Så hvis noen har forslag til hva man kan gjøre, er det bare å sende dem til meg :)

Og hvis det undres hvordan det sosiale er her, kan jeg rapportere om at sistnevnte sofa fremdeles brukes flittig av alle på hele studiet.

Vol 7 - 4. November 2018

Hei alle dere der hjemme!

Nå har jeg nettopp kommet tilbake fra en tur til Bali, da jeg hadde en ukes fri til å lese til eksamen. Da jeg fant været i Indonesia mer tiltalende enn i Beijing, ble det fort en tur til de varmere strøk.

Jeg reiste ned sammen med to venner, Andreas som studerer nanovitenskap sammen med meg, og Lasse som studerer offentlig forvaltning.

Vi brukte de første tre dagene på å kjøre rundt på mopeder langs de små landeveien som karakteriserer de indonesiske øyene. Vi fikk blant annet sett en parade for en hinduistisk festival, massevis av små og store templer og religiøse symboler langs landeveiene, både buddhistiske og hinduistiske. Det utrolig fascinerende med Bali er at det er den eneste øyen i Indonesia som har over 95% hinduer, selv om de har tidligere vært både muslimer og buddhister. Fantastisk mye kultur og symboler som popper opp på vilkårlige steder og tider langs landeveien, blant annet et huletempel (!) hvo vi kjørte 5 km fra hovedveien på noen veldig sparsommelige asfalterte veier (se bilde), for så å gå 2 km til hulen. Interessant hvordan naturen blir en mer naturlig del av religionen når været tillater opphold utendørs. Det gir også et artig perspektiv på den norske folkesjelen, hva angår kjærligheten omkring friluftsliv og natur.

På kjøreturen var det selvfølgelig noen hendelser som gikk litt utenom planen, som at vi kjørte fra Andreas og ble nødt til å stoppe og vente et sted - og da fant vi en fantastisk kul hobbit-kafe! Vi kom også alt for sent ned fra fjellet en dag, og ble nødt til å spørre lokale om de hadde et sted å bo for oss. Da fikk vi plutselig et hotellrom ved stranden, der vi så soloppgangen (selvfølgelig er bilde vedlagt).

Vi fikk brukt friheten på skuterne til å se en annen fantastisk del av naturen på Bali - fosser! Jeg tror jeg kun dusjet en gang på hostellene i løpet av hele uken, ellers var det mye bedre å få en liten vask i en foss (især da sånt pleier man ikke å gjøre i Norge i oktober).

Til slutt fikk jeg tatt dykkersertifikat (ingen bilder dessverre), og jeg fikk sett et skipsvrak fra 2. verdenskrig, hvor jeg så en skilpadde nesten like stor som meg! Et naturens vidunder å kunne bevitne et sånt korallrev, mens jeg fløt rundt rett over det. Selvfølgelig fikk jeg også sett Nemo og alle vennene hans, noe som var utrolig kult igjen.

Turen på alle solskinnsreisers modersted kunne jo ikke bli avsluttet uten litt turist-vibe, så vi brukte de siste dagene på stranden, med is, og (aller viktigst for meg) solnedgang i hengekøye, med Treasure Island i e-bokform i hånda. Da var det ikke så ille å være helt blakk den siste kvelden likevel.

Nå skal jeg derimot snart til muntlig eksamen på tirsdag formiddag, før det bærer videre til 17 dager i Vietnam, hvor jeg skal møte en annen backpacker, og så se hvor mye man kan få sett på så lite penger som mulig. Selvfølgelig innebærer det klatring da, fordi det kan nemlig klatres i Ha Long Bay, den berømte skjærgården utenfor Hanoi. Men sånt er vel bedre å fortelle om i retrospekt, hva?

Glade hilsner fra en som tenker så lite på eksamen som han kan tillate seg :)

Vol 8 - 25. November 2018

Gledelig søndag ettermiddag!

Jeg sitter for øyeblikket på mitt lille 6 m2 rom og prøver å tenke på hvordan det i det hele tatt er mulig å fortelle om de siste 3 ukene på en enkelt mail. Det er nemlig mye mer avslappende å tenke på enn det faktum at jeg må ta et skikkelig skippertak på skolen den neste uka, med nytt fag, jobbsøknad, og alt som hører med et liv som har stått på pause i noen uker.

Kort oppsummert: Siden sist jeg skrev, har jeg lest til og bestått eksamen, reist rundt i Vietnam, fløyet hjem til Beijing, gått til galla (med et saftig søvnunderskudd), og tatt en tur i nærområdet, før jeg landet i lotusstilling på en steinhard seng for å forsøke å forfatte et respektabelt reisebrev.

Litt lengre oppsummert: Som sagt, hadde jeg muntlig eksamen tirsdag formiddag. Direkte etterfølgende bar det rake veien inn til Beijing for å få tatt mål til gallauniformen, før jeg hoppet på flyet til Saigon (Ho Chi Minh-byen). Jeg ankom bysentrum cirka kl 3 om natten, og besluttet meg prompte for å spare de 25 kronene det kostet å sove på et hostell den natten. Istedet fikk jeg en lang spasertur i Saigons gater, drakk første kopp kaffe på noen måneder, og fikk lest ferdig Treasure Island i det kaffeinsjokket som forutsigelig nok slo meg (da var klokken allerede halv 6).

Jeg gikk videre til et buddhistisk tempel for å døyve søvnlysten, og fant ut (etter overdrevne mengder ikke-verbal kommunikasjon) at det var en seremoni kl 8, da det var nymåne. Som eneste ikke-vietnameser fikk jeg lov til å sitte med mens alle andre sang en timelang (!) salme. Makan til vekkerklokke, tenkte jeg, som definitivt ikke sovnet i løpet av den timen! Videre bar det til en park hvor vietnamesiske menn satt i hopetall rundt fuglene sine (som satt i bur), og det kostet 6 kr for en “caphe sua da,” eller iskaffe med melk, på godt norsk. Det utnyttet jeg (til de grader) og brukte min nyfundne rastløshet til å spasere rundt i parken. Jeg hadde aldri sett så mange folk trene så tidlig på morgenen før. Folk gikk i hopetall rundt baklengs, spilte badminton, og praktiserte tai chi. Tenk å se noe lignende i Skandinavia! Det har muligens noe med klimaet å gjøre også, tenkte jeg, da jeg spaserte videre og så et krigsmuseum, spiste nuddelsuppe, og tok meg en lur på hotellet. Da jeg våknet, var min reisepartner for de neste 17 dagene, Sara, ankommet byen, og vi fikk endelig lagt planer for de neste dagene - vi kunne jo ikke bli i Saigon hele tiden, når Vietnam er så stort!

Det endte med at vi dro vestover, mot det mer uutforskede Mekongelvedeltaet. I Ben Tre fikk vi tatt en elvetur og smakt på honning- og kokosgodteri, som er byens spesialitet. I følge damen på honningfabrikken kunne deres honning kurere kreft, forkjølelse, kviser, impotens og reversere effekten av aldring! Vi hadde dessverre litt for dårlig plass i kofferten til å få med en flaske av dette magistoffet, så for dere som selvfølgelig så det økonomiske potensialet i en slik medisin, må dere faktisk bare besøke stedet selv. Jeg kan imidlertid attestere med at jeg prøvde honningen, og den smakte veldig helbredende.

Vi reiste videre til Can Tho - Mekongelvedeltaets hovedstad - og fikk sett et av de store flytende markedene (veldig mye ananas ble solgt), ved daggry. Heldigvis for oss kunne man kjøpe caphe sua da fra en liten kaffebåt. Jeg fikk også prøvd å lage nudler (video og bilder er litt forsinket), og var veldig imponert. Da vi kom tilbake hoppet vi på første og beste buss mot Ha Tien, en liten havneby, mest besøkt av vietnamesiske turister, som lå på veien mot det mest eventyrlige stedet på hele reisen: Pirat-øya Hai Tac.

Det er mye som kan sies om Hai Tac, fra historien som piratøy, ryktene om en skatt, de fantastiske solnedgangene, til korallene og fisken som var en liten båttur unna. Men den morsomste opplevelsen var helt klart å spise helt ferske (type, 3 minutter fersk) krabber og muslinger, hjemmedampet etter vi (igjennom en vietnamesisk turist, den eneste engelsktalende på hele øya) fikk kjøpt dem av en lokal fisker. I tillegg var pho (den vietnamesiske nuddelsuppa) på denne øya tilberedt med blekksprut, ikke oksekjøtt, som den er i resten av landet.

Bra bereist i vest-Vietnam, vendte vi nesen nordover, og fløy til Da Nang, en resort-by rennede over med russere, som vi flyktet fra på et natt-tog mot Dong Hoi, som ligger rett ved Phong Nha-Kẻ Bàng-nasjonalparken, hjem til noen av verdens største grotter! Vi ankom hostellet med håp om at vi kunne finne en eller annen som hadde nyss om grottene, og fikk napp hos den første som vi falt i snakk med. Da ble det grottetur i nasjonalparken, hvor vi endte med å svømme inn i en giga-grotte. Jeg fikk også prøvd vietnamesiske militærstøvler, som (til stor kontrast fra norske) har hull i bunnen, så vann kan slippe ut og inn i fri flyt. Selv om jeg har opplevd lignende i Norge, skal det påpekes at her i Vietnam var det altså en del av designet, ikke et resultat av overdreven bruk.

Som ferierende fruktfluer dratt mot digge deler av Sydøstasias sightseeing strømmet vi selvfølgelig mot de berømte klippene ved nordkysten, men ikke før vi hadde tatt en kikk på tilsvarende klipper i høylandet i nærheten av Ninh Binh - som praktsik nok lå på veien. Der var det også et av verdens største buddhisttempler, med en gigantisk hule som det aller helligste - med en liten vannpytt inni! Vi hoppet fornøyde på en buss mot Cat Ba-øya, og det jeg hadde gledet meg aller mest til med hele turen:

DYPTVANNS SOLO-KLATRING! Av alle fantastiske aktiviteter som var tilbudt på Cat Ba (kajakk, SUP, båtcruise, overnatting på sjøen, osv.) var klatringen noe av det morsomste jeg har gjort i hele mitt liv. Deep-Water Solo er akkurat så spennende og skummelt som det høres ut som. Man sier farvel til vannoverflaten, tau, sikring, klatrepartnere, og sunn fornuft, for å klatre opp en klippe, snu seg rundt, og hoppe rett ned i vannet som venter. For de som ikke klatrer så ofte, høres det kanskje ut som nok en inkarnasjon av den dumme filosofien til klatrere (“Hvordan kommer man seg vanskeligst mulig opp en stein?”). Selv om det ikke er langt fra sannheten, gir det en helt ubeskrivelig frihetsfølelse når man henger fra steinen, 6 meter over vannet. En av de tingene man unngår å tenke så mye på er hvor vondt det kan gjøre hvis man skulle falle og treffe vannet flatt med hele ens solbrente rygg. Jeg vil hverken avkrefte eller bekrefte om jeg opplevde dette på egenhånd, men jeg har blitt mer påpasselig med solkremen siden.

Etter tre dager på Cat Ba, med både kajakktur og gåtur under beltet, var både jeg og Sara veldig klare til å komme oss til Hanoi, hvor vi brukte de siste to dagene på å systematisk spise så mye vietnamesisk street food som mulig. Vi fikk tatt en titt på et par mindre monumenter rundt om i byen, men hovedsakelig handlet de siste dagene om maten. Jeg har fått en ny favorittrett, bun bo nam bo, en nuddel-salat med biffstrimler, løk, gulrot, og peanøtter, som jeg spiste tre ganger i løpet av de to dagene. Godt slitne etter 14 dagers intens reising var vi begge fornøyde med noen stille dager i hovedstaden, som vi avsluttet på en jazzklubb, før vi skilte lag. Sara tok turen til Bali, med masse tips fra meg (ref. siste reisebrev), og jeg dro tilbake til Beijing.

Som enhver reisende før meg, satt jeg stor pris på å komme tilbake til hverdagen, og føler meg nå klar til å gå i gang med andre halvdel av semesteret - det er utrolig nok at jeg er halvveis i oppholdet allerede! Nå begynner man jo å tenke på jul, og det er litt merkelig å være her i Kina mens alle der hjemme i Danmark og Norge er på julebord, julemarked, og handler julegaver, julepynt, og juletrær. Jeg regner med at de neste ukene (utenom en iherdig studieaktivitet) kommer til å gå med på å finne bord, marked, gaver, pynt, og trær her i Huairou, som kan erstatte de tilsvarende tingene der hjemme - i det minste inntil den 20/12, når jeg reiser på juleferie til Europa.

Det skal nok komme et nytt reisebrev før den tid - men inntil da ønsker jeg en god førjulstid til alle dere der hjemme, der ute, og takker for at dere tok tiden til å lese den noe surrete oppsummeringen av mine siste 3 uker, fylt med alt for beklagelige bokstavrim ;)

Vol 9 - 7. Januar 2018

God morgen! Jeg sitter nå - 5 dager etter ankomst i Beijing - klokken 5 på morran og har ikke bedre ting å ta meg til enn å skrive reisebrev, fordi jeg har jetlag. Det skal ikke være lett å ha tippet 21.

Neida, selvfølgelig har jeg noe bedre å gjøre! Ikke bare har jeg eksamen om hhv. 6 og 8 dager, men jeg er også så heldig at jeg har fått en doktorgradsstilling i København, som jeg tar integrert med masteren min! “Bedre start på 2019 kan man ikke tenke seg,” vil nok mange si. Jeg vil dog parere dette utsagnet ved å trekke oppmerksomheten tilbake til vårt første poeng - klokken er nå 05:10. Man skulle tro man var voksen nok til å stå opp i menneskelig tid, men som noen av dere har opplevd (på mer eller mindre smertefullt vis), ser jeg ingen grunn til å ligge i senga når dagen går i gang.
Nå skal vi ikke dvele for mye på framtida - et reisebrev handler jo først og fremst om hva jeg har opplevd, ikke hva jeg skal oppleve. I såfall hadde det hett “planleggningsskjema,” og formentlig blitt markert som “SPAM.”

Siden mitt siste skriv, har det vært jul - og med det, julebord, julemat, julefest, juletur, julefly, julebuss, juletog, juleski, juletre, julepynt, julevask, julegenser, og (man er jo student,) juleeksamenslesing.

Det norske studentmiljøet i Beijing er overraskende stort, og det har ikke manglet på ting å gjøre i løpet av desember. Jeg kan avsløre at det ikke ble brukt en eneste helg på campus, 1.5t utenfor byen - mulighetene for julemiddag, juleshopping, og julekafébesøk var mye bedre inne i “midtbyen” - som seg hør og bør.

Den 20. desember forlot jeg Midtriket, som de kaller det, og satte nesen nordvestover mot fedrelandet. Julen ble feiret i god norsk stil i Væretrøa, en aldri så liten endring i hytte-jule-planen. For dere som var bekymret, overlevde jeg heldigvis det også. Jeg var også så heldig å få reist ned til Ålesund og besøkt tante, onkel, kusiner, og besteforeldre - en ytterst hyggelig affære.

Etter mitt lille stopp i Ålesund, var jeg så heldig å få 5 netter i København, hvor jeg fikk besøkt ymse venner, samt sett fyrverkeriet fra toppetasjen på kollegiet, tradisjonen tro. Oppholdet i Kina har definitivt gjort det lettere å takke ja til ytterligere 3 år i København - det er så mange ting man tar for gitt, som muligheten til å ta en varm dusj før kl 16, eller å kunne lage sin egen mat!

Det nye året ble startet med en noe dramatisk (om enn utmattende) affære. På nyttårsaften var jeg så heldig å ha selskap av Endre, min gode venn fra den borgerlige bastionen i vest - Rogaland - som studerer i Aarhus. Den 1. januar dro jeg, imot all sunn fornuft, fra København til Aarhus for å hjelpe Endre med å flytte over gangen på sitt eget studenhjem. Det er noen bilder som beskriver togturens utvikling i bildemappen, for de som lurte på hvor bra det gikk. Dagen etter skulle vise seg å bli en mye tyngre dag for Danmark.

Det første passasjertoget fra Aarhus til København d. 2/1. ble truffet av et godstog på Storebæltsbroen. 8 mennesker mistet livet, og broen var stengt i timesvis - den ble ikke åpnet for togtraffikk før dagen etter. For min skyld innebar det dog et lettet pust ut - jeg hadde selv håpet å rekke det toget, men hadde valgt å dra senere, for å få litt mer søvn innabords. Etter noen timer (les: 5) i Odense, fikk jeg endelig plass på en togbuss over broen, og ankom København i god behold, 6 timer forsinket. Der ventet bekymrede venner og et litt forhastet farvel, før jeg fortsatte pilegrimsferden ut mot Kastrup Lufthavn, for nok en gang å vende tilbake til Kina.

Med jetlag nesten bekjempet, sitter jeg igjen med glade tanker om livet som venter der hjemme, og gleder meg til det som skal skje før neste reisebrev - en aldri så liten skitur til Japan, før jeg igjen tar opp residens i sykkel- og leverpostei-landet fra Februar.