Vilde og jeg våknet tidlig utenfor Spiterstulen, etter å ha kjørt opp kvelden før. Det var tirsdag, midt i påskeerien, og vi var begge klare på et nytt rangleeventyr i Jotunheimen. Etter en del “peakbook-forskning” hadde vi sett oss ut fjellene rundt Svellnosbreen som givende og spennende, med vanskelighetsgrad passende en vinter-rygg-novise som meg.

Ryggrangling om vinteren, oppdaget jeg, er en disiplin for folk med spesiell interesse i å bære tungt. Det er med andre ord den perfekte måten å sjekke om man er i form, eller å komme seg i form. Ikke bare skal man bære med seg det samme utstyret som om sommeren, men også alt utstyr for en topptur på ski. På veien opp er man altså nedtynget av flere kilo slynger og metall, så man går ikke særlig fort opp. Når man endelig kvitter seg med skiene for å klatre litt, blir bevegeligheten brått begrenset av disse plankene som slår borti alt innenfor 2 meters radius. Godt man holder partneren på en taulengdes avstand!

Vilde og jeg startet fra Spiterstulen rett etter daggry, og fant heldigvis ferdige spor helt frem til Eventyrisen. Oppover breen braste alle ambisjoner om Svellnosbreen Rundt-traversen for denne påska. Ved innsteget til Tverråtindtraversen lå det en skavl som ingen av oss ville teste i påskesola. Vi fortsatte innover breen for å rekognosere de to neste stoppene langs hesteskoen - Ymmelstind og Storjuvtind. Oppover breen bar skiformen min preg av en vinter med mye jobb og lite tur - så jeg måtte kaste inn håndkleet og be om en pause for lunsj og gnagsårplaster. Vel spist og rekognosert falt beslutningen for dagens tur på traversens siste klatreetappe - Sydvesteggen til Galdhøpiggen. Jotunheimenføreren i beskriver den i korthet: et opptak på grad 2-3 i starten, mens det er greit videre, uten flere detaljer og dikkedarer. Beskrivelsen må nok ha blitt skrevet av noen fra Zappfes “Hold Kjeft-klubb”.

Fra breen bootpacket vi opp en steinete renne til der rapellen til Storjuvtind kommer ned, og trasket opp eggen mot innsteget av klatringa. Rundt kl 16 tok vi på tau da det bratnet til. Uværet skulle komme inn mellom 17 og 18, så pausene ble korte, selv om vi begge var ganske utslitte allerede da.

Eggens karakter er generelt klyving og gange i relativt trygt terreng, hvor høyre (nord) side av eggen for det meste er slakere enn venstre (sør). Derfor vekslet vi mellom å gå sikret og usikret opp langs eggen. Snøen langs eggen var overraskende myk, så selv om isøksene fikk kjøre seg, fikk stegjerna kun anledning til å bidra som ekstra vekt i sekken.

Da vi sto ved den siste bratte seksjonen rullet uværet inn, og vi fikk sikt redusert til 10m. Medtatte og fornøyde nådde vi toppen ca. kl 18, og kastet ikke bort noe tid med å skli nedover til Spiterstulen. Fantastiske snøforhold på nedkjøringen etter Keilhaus topp og helt ned til hytta lovet godt om påskeforholdene de neste dagene.

Bilder

Link til Peakbook-artikkel.

Etter årets store ekspedisjon overskred kravene til budsjett og feriedager, falt valget for nyttårsturen på Wadi Rum i Jordan. Da vinterklatresesongen startet booket Vilde og jeg billetter, for å skifte ut is av varierende bruddfasthet med sandstein av varierende bruddfasthet. Flere slang seg på, og før vi visste ordet av det var 13 mennesker med på laget.

Oppdatering: Vi fant ut at noen andre klatere vi møtte på skrev et reisebrev fra samme sted og samme tid - og de møtte noen av vår gjeng på en rute. Se The Star of Abu Judaidah - Rock Around The World.

Desorientert og trøtt våkner jeg opp uten å vite hvor jeg er eller hva som skjer - en melodisk symfoni utspiller seg rett utenfor teltet: et vers med gjentatte “Allah Akbar”, iblandet ivrig bjeffing og infernalsk hanegal. Beduinteltets innestengte hete gir meg et nyss om at det er langt på dag - og bønneropet bekrefter at klokken har passert middag. Vi befinner oss i Wadi Rum, en ørkendal knappe seks mil øst fra Aqaba, Jordans eneste kystby, tett på grensen til Saudi-Arabia - og godt trøtte etter ankomsten i natt drøyer vi denne morgenen. Desverre ligger de teltaktige hyttene knappe 100m fra moskeen, og vi innser at døgnrytmen fra nå av er diktert av bønneropets syklus.

Men iveren pakka øverst i sekken begir vi oss opp på klippene i utkanten av byen - og allerede her innser vi at sandsteinen er noe annet enn Lofotgranitt. Fornemmelsen kan lett forveksles med å klatre i en sandkasse, hvor alle grep tilsynelatende er dekt av et tynt lag sandkorn. Resultatet var en umiddelbart dårlig psyke på stein, som i samspill med dagsformen etter lite søvn gir et kjent resultat - høy pump og mange skjellsord. Ingen var særlig misfornøyde med å snu og komme hjem i god tid.

Middagen hadde kona i huset, Amina, stelt i stand mens vi tøyset rundt; kylling, delt i 6, kokt med ris. Glade og med store planer for morgendagen kryper vi igjen inn i beduinteltene.

Alarmen går halv sju, og jeg er raskt på benene. Utrolig gira på å prøve ut et nytt fjellområde, og med en selvsikkerhet som avspeiler at hjernen ikke helt er våknet enda, flipper jeg teltduken opp til mitt første møte med ørkenregn. Slik regn har karakter som foreldrene til barneskolevenner, 20 år senere - de annonserer sin ankomst på helt feil tidspunkt og blir så lenge at man langsomt innser at man ikke kommer til å få gjort noe vettugt i dag. Heldigvis er morgenbordet dekket - flatbrød, hummus, labneh, grønnsaker, Nutella, Za’atar, og kremost. Vi eksperimenterer lenge med å brygge den lokale kaffen på en måte som gir minst mulig kardemommesmak - uten særlig hell. Nederlaget på klatrefrontent åpner muligheten for å utforske shoppingmulighetene i byen, og benytter Atayeks lasteplan-taxi til nærmeste bruktbutikk. Vi forstod ikke hva innehaveren sa, og han forstod ikke hva vi sa, så alle parter var fornøyde med forhandlingene. Vi kommer tilbake til middag (kylling og ris) med turbanskjerf og kjortler, overbeviste om at ingen kan se forskjell på oss og de lokale.

29.12 - Black Magic på Jebel Rum

Taktfaste og målrettede marsjerer Vilde, Gunnhild, og jeg opp mot innsteget på den lokale steinknausen, Jebel Rum, hvor vi skal gå superklassikeren “Black Magic”. Hellet er med meg i dag, og jeg får lov til å starte. Nærmest flytende etter regnets tvungne hviledag går de første 4 taulengdene så raskt at jeg nesten angrer på at jeg ikke tok meg bedre tid. Da er min oppgave for dagen ferdig, og på standplass kommer Gunnhild opp med vann og snacks til meg, mens hun gjør seg klar til å gå cruxet. Hun løser det uten problemer, og vi beveger oss raskt opp videre. Vilde sine to siste taulengder går så raskt at man skulle tro det var like velsikret som i Bohus - men som andremann bevitner jeg fort at sikringsmulighetene på siste taulengde var få. De første rappellene går så smurt at jeg rekker å si at « Dette gikk da mye bedre enn forventet! »

Like etter prøver vi å linke to rappeller for å spare tid - og dette overmotet ble belønnet med alle klatreres nemesis - fastkilte tau. Etter mye kaving, hvor alle 3 henger vekta si ned i tauet, må vi konstatere at hellet er brukt opp nå - tauet sitter like fast som en overkammet tricam. Gunnhild, djerv som Minerva, gikk prompte klemknutegang opp igjen, og løsnet tauet - Vilde og jeg kunne bare stå og måpe. Med beina godt planta på bakken gikk vi forsiktig tilbake til innsteget, hvor Atayeks blide forlykter møtte oss. «Are you ok my friends? Dinner is ready at home. Chicken with rice today.»

30.12 - Diedro Ida på Jebel Khazali

Med gårsdagens kaving friskt i minne setter vi idag snuten mot mer tilgjengelig stein. Diedro Ida er en nyere rute, med 30 meter anmarsj fra punktet Atayek slipper oss av. Når Hiluxens lystige dur forsvinner rundt fjellknausen, ruver stillheten i ørkenen like høyt som klippene som omkranser oss. Klatringen på viser seg å være høyklasse, men sterkt preget av løse huecos på svaene - noe som medbrakte en forsiktigere klatrestil.

Vi ble ferdige før tid, og apostlenes hester tar oss langsomt tilbake over ørkensanda mot landsbyen. Når vi har gått en halvtime kjører en gammel pickup forbi, og med store armbevegelser og høyt lydnivå får vi sjåførens oppmerksomhet - han stopper, vi beinflyr ned sanddynen, og får haik med tilbake. Hjemme i camp skal jeg skrive til Atayek at han slipper å kjøre ut i ørkenen etter oss - og må konstatere at telefonen er blitt igjen ute i ørkenen et sted. Vår verts lettere lattermilde uttrykk er ikke til å ta feil av: « Hmmm, be careful, next time you might forget your girlfriend, and a Bedouin will take her! Yalla, we go. » På mirakuløst vis åpenbarer telefonen seg midt på stien vår, tilsynelatende ventende på oss og uskadd. En opplevelse rikere setter vi oss i bilen, og Atayek er i godt humør. «You are lucky man, the desert is kind to you. Dinner is waiting. Rice with chicken today.»

31.12 - The Beauty

I morges sto jeg opp halv seks - en halvtime før alarmen vår. Ikke fordi det ligger i min natur, eller fordi jeg synes det er en plikt å innføre den alpine starten i arabisk klatringen, men simpelthen fordi nabohanens ivrige morgensang var så intens at jeg ikke holdt det ut lenger. Følgelig fikk jeg muligheten til å forberede morgenkaffe til Vilde og Gunnhild - selvfølgelig iblandet store mengder kardemomme for å maskere den faktiske smaken av kaffe. Planen for dagen er å klatre “The Beauty” - som tilsynelatende skulle ha mindre porøs stein enn rutene vi har gått de siste par dagene. Vi undrer oss over at deler av reisefølget har valgt nyttårsaften som hviledag. Dem om det.

Atayek sier han skal kjøre samme vei, og tilbyr oss å sitte på lasteplanet på vei bortover. Vi takker ja, under mistanken om at han egentlig ikke skal samme vei, og blir bekreftet idet han slipper oss av og kjører tilbake til huset. Innmarsjen er en labyrint av bratte gallerier og smale passasjer, men som Ariadne selv guidet Gunnhild oss uanfektet til innsteget. Jeg vant stein-saks-papir og fikk første led, et kunstverk av et hjørne med gode sikringer hele veien. Lett pumpet får jeg damene til standplass, og den neste t.l. er en drøm - velsikret kamin- og håndjammer i 30 meter - det er nesten vemodig å komme på stand, nå mine led er overstått. Glad for å slippe cruxet overleverer jeg ledet til Gunnhild - “Bissa”, som vi kaller henne.

“Bissa” er ergerlig god til å klatre, og flyter uanfektet gjennom de 7 bevegelsene i cruxet. « Det e akkurat sånn ej hadde håpt! » Med ærefrykt ovenfor Bissa komplimenterer vi dette sterke ledet, overbevist om at vi ikke kunne gjort det selv. Vilde kvitterer med et like imponerende led opp en offwidth-skvis-kamin. 15 minutter senere har vi scramblet til toppen og nyter utsikten ut over den uendelige ørkenen. Idet vi snur titter sola frem, og vestveggen er badet i sollys hele veien ned.

Skygge på klatringa og sol på rappellen er vel mer enn de fleste kan be om på årets siste dag. Fornøyde trasker vi inn i Atayeks varme oppholdsrom akkurat idet hviledags-gjengen har kommet hjem fra byturen - med pils og glade nyheter! Våre venner har ved Rødehavets solnedgang blitt forlovet - de har altså ikke kastet bort hviledagen. Nyttårs- og lykkeønskene er mange hos de 20 klatrerne som feirer nyttår hos Atayek i kveld, langt ute i ørkenen.

2.1 Ørkentur i Barrah Canyon

Atter en gang våkner jeg lenge før alarmen, med et drøm om tykkere vegger og nabohanen på middagsbordet. Vi pakker de siste sakene og humper 45 minutter ut i ørkenen til Barrah-dalen, en klatrers drøm - fast sandsteinklatring, lange taulengder, og ingen hane innen hørevidde.

Første klatring er Merlins Wand - 5 taulengder opp en nordvendt, sammenhengende sprekk. Skyggeklatring er nemlig optimalt, selv på vinterstid, hvor det “bare” er 20 grader om dagen. Jeg får første blokk og er godt fornøyd med rutefinningen her - på tross av fottak som smuldrer opp under meg er det fantastisk å klatre i en rett sprekk hele veien. Vilde tar andre blokk, opp til og forbi «Allahs Øye», en hule på størrelse med en vanlig Osloleilighet til under 3 mill. I likhet med en slik studentbolig er utsikten og beliggenheten optimal, men innskrenketheten og den stramme duften av urin gjør at vi fort beveger oss videre oppover. Vilde går imponerende rett opp det guideboken beskriver som et «lett beskyttet sva» - altså lett som i knapt, ikke enkelt. Vi når toppen og ser endelig hvor langt ute i ørkenen vi faktisk er. Det er fint å se, endog en påminnelse om hvor alene vi er hvis noe skulle gå galt. Jeg sjekker knuta en ekstra gang før vi rappellerer ned.

Vi når å kveile tauet i det solen går ned, og peiler oss inn på ørkencampen, mens vi omhyggelig plukker ørkenbunnen rein for drivved til bålet. Etter et salig strev for å lokalisere en lighter får vi gang i bålet, og da mørket senket seg var det kun turbanene våre som avslørte at vi ikke satt på en sandstrand i Norge. Ut av tussmørket kommer Atayek i Hiluxen med middagen - lammekjøttboller! - og en bløtkake til de nyforlovede. Når Hiluxens dur forsvinner ut i ørkenmørket, ligger jeg allerede i posen. Jeg lukker øynene i den gjennomtrengende stillheten og drømmer om å ri kameler gjennom Nordre gate i Trondheim.

3.1 Star of Abu Judaidah i Barrah Canyon

Langt fra både minaretens bønnerop og landsbyens hanegal våkner vi halv åtte - langt på dag og lenge etter soloppgang. Etter ganske få dikkedarer legger Johannes og jeg beina på nakken og pekte snuten mot «The Star of Abu Judaidah» (fører) - en perle av en rute som også oppstår i Parois de Légende av Arnaud Petite - og et klart must for alle som besøker Wadi Rum. Ruta følger et sprekksystem i 7 fantastiske t.l. og en sandete t.l. til topps.

Johannes fikk første 3-tl. blokk, og jeg fikk lov til å følge ham opp cruxet - en hard, dynamisk bevegelse over 2 bolter (gudskjelov) til en kant, og svaklatring videre oppover. Når det går over til min blokk er jeg heldigvis godt varm. 6. t.l. har en morsomt svasekvens på 8-10 meter uten særlige sikringsmuligheter, hvor et fall risikerer enten en pendel inn i en kamin, eller et fall ned til stand igjen - pest eller kolera, med andre ord. Atter en gang her i Jordan ender jeg med lett skjelvende ben og tungt pumpede underarmer ved stand, og gir ledet på 7. t.l. til Johannes. Mens han kjemper seg igjennom håndsprekken og diederet over klarer jeg akkurat å lene meg langt nok tilbake til å kjenne solstrålene på ryggen. En øyeblikkelig klarhet senker seg over meg, og jeg tenker at mer enn dette trenger man ikke her i verden. I en salig lykkerus følger jeg Johannes opp til stand, karrer meg opp den siste t.l. (ikke verdt å repetere), og vi rappellerer ned igjen.

Idet vi kaster tauet ser vi «Vestlandstaulaget» Emil, Noralf og Synne gå i gang med 7. t.l., til stor underholdning for oss. Med god tid spiser vi lunsj mens vi ser Emil jobbe seg oppover, og kommer raskt ned resten av ruta. Johannes går over til ørkecampen for å vente på Atayek mens jeg legger meg bak en stein og spiller munnspill mens jeg venter på Vestlendingene. Vel tilbake i Wadi Rum er menyen som før - kylling og ris.

Avslutningen - de siste dagene i Wadi Rum og Jordan

Etter ankomsten tilbake i Wadi Rum ble det lagt inn nok en hviledag. I tillegg ble vi overrasket med en sjelden velsignelse i ørkenen - regnvær! Derfor ble klatringen naturlig nok omrokkert, og fokuset dreiet seg derfor mer mot fine taulengder, om enn kortere ruter. Vi fikk gått «Troubadour», en perle av et håndjams-dieder, og følte vi begynte å kunne stole på sikringene våre litt mer. Det var heldig, da fikk sjansen til å prøve meg på «Au Gres du Vent» (fører), en «fremtidig klassiker» i området. Etter en litt rotete første taulengde blir man belønnet med et hardt og lett overhengende håndriss, så perfekt at man skulle tro man var i Indian Creek eller Bohus. Med et enkelt fall gikk den nesten i fri, og jeg anbefalte den til alle som ville høre. Samme dag hadde Gunnhild, Noralf, og Emil gått «Lionheart,» den siste store klassikeren i Wadi Rum, og en skikkelig fjelltur.

Et par dager senere toppet jeg, Synne, og Jon «Mendian Gora» (fører), 4 t.l. med sammenhengende sprekklatring fra kamin- til fingerriss. Det mest eventyrlige med denne dagen var dog ikke klatringen, men den noe eventyrlige utmarsjen. Beskrivelsen vi hadde fått fra førstebestigeren var «very obvious, if in doubt, go left» - imidlertid viste det seg at flere steder skulle vi ha tatt til høyre. Vi konkluderte med at spanskmenn kanskje har litt problemer med høyre og venstre, som også kan forklare kjørevanene på spanske veier.

Som de ekte turistene vi var måtte vi selvfølgelig også få gjort de obligatoriske opplevelsene i Jordan. Vi sto på sand-snowboard, red kameler, badet i Dødehavet, og fikk sett Petra, et av verdens syv underverker. Dette utrolige stedet fascinerte oss dypt - ikke bare for arkitekturen, terrassene, og detaljene i de skulpturerte fasadene - fordi området var fullt av tilsynelatende klatrebare sprekker. Vår undring ble dog aldri satt ut i livet, da utstyret var etterlatt og et knippe morske politimenn fulgte nøye med på oss hver gang vi bevegde oss for nære sprekkene. Det må bli en annen gang.

Alle bilder

Ruteoversikt

Personalia

Om meg, mitt forhold til alpinklatring, og min motivasjon for opptak i NTK.

Jeg er en energisk og motivert fjellklatrer, som søker inn i Tindeklubben for å finne et fellesskap rundt fjellsport som deler mine tanker om trygg og sporløs ferdsel i fjellet, møte nye taupartnere, og dele erfaringer fra forskellige turer.

Da jeg flyttet til Danmark for studier, ble klatring min måte å søke eventyr utenfor byen. Igjennom årene har jeg søkt utfordringer, fra buldring til cragging og videre til naturlige sikringer, og funnet mye glede i lange turer i bratt terreng. I takt med at interessesfæren har utvidet seg, vokste dagsturene til sydsvenske buldrefelt seg til helgeturer til Bohus, ukesturer til Spania, og sommerferier i Chamonix. I 2023 flyttet jeg et halvår til Bodø for å bli bedre kjent med fjellklatringsmiljøet i Nord-Norge, og jeg fikk mange gode opplevelser der. Eventyrlysten var imidlertid ikke mettet, og våren 2024 sa jeg opp jobben for å sykle til Lofoten og bruke sommeren der, inspirert av Ecopoint-bevegelsen i Frankrike - å transportere seg til og fra fjellet med “fair means” - sykkel, tog, ferge, og buss, men ikke fly eller bil. Etter en høst preget av mange turer til Bohus, Chamonix, og Hurrungane, fikk jeg muligheten til å reise til Argentina på klatretur, for å oppleve Andesfjella. Denne turen preget for alvor min tilgang til risikovurdering i fjellene, da vi på flere tidspunkter hadde opplevelser hvor ting kunne gått galt.

For meg er alpinklatring det mest fullendte eventyret man kan begi seg ut på. Den konstante endringen i fjellets vær, snø- og breforhold, krever en årvåkenhet, tilstedeværelse og ydmykhet som ikke kan fostres andre steder. Nærværet og ydmykheten er alltid med meg i etterkant av en fjelltur, og denne sinnstilstanden er en stor grunn til at jeg forsetter å oppsøke klatring. De turene jeg er stoltest av i ettertid, er derfor de som har blitt avbrutt nær toppen på grunn av objektiv risiko, fordi de har krevd et oppgjør med målet om å nå toppen, og en mentalitetsendring til at veien er målet. Jeg har utvalgt turer som gjenspeiler denne mentaliteten, siden jeg i NTK håper å møte andre som ser verden og sporten på samme måte.

Å dele opplevelser og erfaringer i fjellene har i de siste åra blitt viktigere for meg. Av den grunn har jeg begynt å skrive reiseberetninger fra noen av turene mine, der jeg føler jeg har noe å dele med andre. I den forstand det er mulig, forsøker jeg i disse å formidle eventyrlysten og spenningen i turene fremfor spesifikk ruteinformasjon, for å unngå å spolere andres eventyr. I en av mange regnværsdager i Argentina lurte jeg på hvorfor jeg ikke fant andre nordmenn i El Chalten, og jeg håper at mine turerfaringer kan være nyttige for andre som kanskje vil utforske samme områder - og at de kan bidra til at jeg kan få andre med på tur. Etter å ha diskutert dette med mine venner i Tindeklubben, har jeg fått et inntrykk av at dette tankesettet er fremtredende også i NTK, og jeg søker derfor opptak for å være med å fremme denne kulturen i norsk fjellsport.

Liste over utvalgte fjellturer

Flere bestigninger kan oppgis hvis ønskelig.

There is no speed limit.

Here are my links to people that prove that:

• Drawing portraits: Max’ Drawing
• Learning Languages: Language Lords - and The One Exercise That Helped Me To Speak French Fluently - Language Lords

Why I’m so excited to work here

🚀 The CAI Team itself

Every conversation I’ve had with these people has left me super stoked to work with them. I’ve been following people from the team for some years now, and their ideas about how to build technology that effectively enhances organizations are incredibly inspiring.

💼 Office-first culture

It’s no secret that I love traveling, and I’ve done my fair share of that in the last year. A reflection I had while traveling, howereve, is that the most profound experiences of my travels was getting to know other people.

At work, this tracks - I love my colleagues, and I love spending time with them. Being in a place where the office culture is emphasised makes it tons easier to come in, which makes for more social interactions a day. I couldn’t be more excited to meet more of these people every day.

🤖 The things we’re building

At the moment in time, the world has gotten its eyes up for the potential for impact brought by AI. That opens a lot of doors for building products and services centered around AI - but there’s a catch here. Making sure that these impacts are long-lasting, positive, and in the right direction requires technical expertise and a business perspective. The team at TTC has a good track record of doing exactly that and I think it’s the right place to be, at the right time, with the right people.

🪄 Doing more of what’s motivating

The most exciting projects I did in Corti was the ones where I could work closely with customers. When looking at at new employment this was one of my main signals for employment, and here I can see myself using both technical and personal skills to (hopefully) help other organizations grow.

Intensity from the start

The team introduction, in this round, was the most intense I’ve experienced so far. I was invited for a 2-day offsite hackathon with the entire 15 person extended team, and we were immediately set off to vibe-code hack away. To my great fortune I was paired up with Adam, and we built a LARP game management system focusing on email-based quest interactions, character management, and location tracking. Alas, this was not enough to win the entire hackathon, but we made the podium! As a first time vibe coding my way towards success I was quite satisfied and happy to have met the entire team.

Like a startup, but in a Big Corp

In my first week I was surprised at how startuppy working with the team felt. Almost like in my onboarding in Corti, I was immediately pulled into meetings, asked to review and contribute code, project descriptions, and slides.

Our office space (the Loft) reflects this too - with programmers, designers, and commercial functions working side by side, I immediately thought I had stepped back into a seed-stage startup.

Consulting means facilitation

A side bonus of being part of Implement is that people like me - techies - are actively invited to develop the toolbox available to general consultants. Already in my first week I was invited to join a Facilitation Training, learning how Implement runs workshops. As all the facilitation I’ve done in the past has been through NGOs and educational initiatives (thank you, EYP), having a professional perspective on these was very eye-opening.

I’m officially an “Implementer” 🎉

I sincerely believe that I’m once more in the right place at the right time. I’ll continue to explore Copenhagen’s tech space as best I can, and follow where my curiosity takes me.

First book - Yellowface by R.F. Kuang

Hot take:

• I’m honestly surprised this is on the bestseller list.
• Character development was very one-dimensional and the narrator is just 100% a bad person.
• Story line is also a bit far fetched and in that it’s not super nuanced.

In terms of themes, the first thing that strikes me is that this is a hit back at everyone who ever criticized R.F. Kuang and painting them in as bad as possible light. There’s the “Asian-American author who struggles in publishing” themes that come throughout but I was honestly hoping this book would be a bit deeper than that. Instead I’m left dissapointed.
On the other hand maybe I’m not the audience for this book.

Other takes: Most people in the book club also agreed this was a far fetched storyline. And why doesn’t the narrator have any friends but her alleged best friend is super popular and loves people? This book is just complaining and that’s no fun for anyone.

My Rating: 2/5 stars

Average Book Club Rating: 3.5/5 stars

Second Book - Drive your plow over the bones of the dead by Olga Tokarczuk

Hot takes and reading notes

• Why are we personifying every damn plant and animal here. This lady must have a close connection w nature.
• Oh no she likes horoscopes. Looks like I’m in for a ride.
• Murder mystery? Horoscopes? What’s the probability that there is a natural explanation to it all?
• Meta-comment: I’ve a hard time to understand if this is a book of fiction or a fantasy book where the supernatural part will only be revealed in the end.
• this lady doesn’t believe in names, which is cute if you’re 14 but weird if youre 64 … or however old this nutjob is
• Lady definitely does not like people. Wow. No love lost between her and neighbors, with some small exceptions of
  • people who let her rant without telling her she is insane
  • people who share (some of) her particular convictions.
• III: She has the TV on all the time, from breakfast until bedtime. Rationalizes by saying “Dawn imperceptibly fades into the Dusk […] the window panes merely reflect the inside of my kitchen, the small, cluttered centre of the Universe.” I want to kill her
• For some reason this lady keeps talking about the Czech Republic as this magical place where all is good. Why does she keep thinking that?
• IX: I’m about 98.5% sure this lady is killing all her neighbors who like hunting. And just trying to explain why she is a murderer by horoscopes and Saturns sixth Mars ascendant.
• Is she trying to get caught by writing these letters to the police? Like, why? This lady is clearly delusional.
  • Is this a Cassandra type thing? Is she like prescient and understands animals (is it a fantasy novel?).
• ANOTHER LETTER! come on lady make it more obvious that you killed these people in cold blood. At this point I’m only finishing the book to avoid the penalty.
• XV: ok, what a funny Blake reference. It all makes sense. I looked up the poem:

In seed time learn, in harvest teach, in winter enjoy.
Drive your cart and your plow over the bones of the dead.
The road of excess leads to the palace of wisdom.
Prudence is a rich ugly old maid courted by Incapacity.
He who desires but acts not, breeds pestilence.
The cut worm forgives the plow.

Italics and bold is mine, but I suppose that’s the theme. The ugly old maid courted by Incapacity is the narrator, and she sees her acts ploughing down her neighbors as tilling the field and removing worms. Cool. That didn’t really resonate with me. I’m wondering how this type of ideas would be seen if we were discussing Marc Andreesen’s Techno Optimist Manifesto.

My Rating: 3/5 stars. Better than Yellowface because it kept me on edge until the end to figure out if I was in fact reading a fantasy novel about elves.

Average Book Club Rating: ?/5 stars

Third Book - Lord of the Flies

Reading Reading Reading.

Read it some years ago so re reading will be cool.
I think I’ll read with the eyes of an adult looking at how the world has changed since 1954, when .

Since most of Goldings’ thoughts about young kids have been shown to be completely unrealistic, I guess it could be an interesting study of building a narrative that supports your own point of view? Golding was an alcoholic war veteran turned schoolmaster after all, the type of which inspired this great Pink Floyd lyric:

When we grew up and went to school
There were certain teachers who would
Hurt the children in any way they could
“OOF!”
By pouring their derision
Upon anything we did
And exposing every weakness
However carefully hidden by the kids

Fourth Book - On the Road by J Kerouac

Immediate Thoughts

• Enjoyed the language describing Bebop and jazz clubs. Evident that music definitely touches the narrator closely, also shown in the parts discussing mambo music in mexico
• Paradoxical situation: Sal describes all Deans adventures and frenzies as sometimes downright irresponsible and “far out” but seems to brush of his own, similarly crazy experiences.
• Towards the end, re-introducing the people that adored Dean but now are grown up and tell him to grown up, are an interesting piece of plot. It brings out the theme that many of these were not necessairly Deans friend rather just using him or somehow gaining from his prescence under the pretense of friendship
• Towards the ending the monotony of travel seems to have worn our narrator out as even the Road becomes mundane. I think many backpackers can relate to this feeling.
• In contrast, it seems like there is nogthing in the narrators life except from life On The Road, since he never mentions his life actually staying in the cities.

My Score: 7/10 Average book club score: 6/10

Fifth book - Flowers For Algernon by Daniel Keyes

This book has everything, I’m impressed. The Icarian reference pierces the entire book, but the most poignant part is that the protagonist is aware.

Themes

• Man vs Nature
• Man vs God
• Man vs Man
• Man vs Society

Snippets I found cheesy but good

• Where Charlie references Atreus, the greek family doomed to repent their ancestors sins. Very two-layered
• When Norma meets Charlie again and says about Rose, their senile mother: “I could not put my own mother in a home … an institution.”

Thoughts

I can’t help but think that there is a sense of irony throughout the book.

When Charlie realizes (and conveys to his assosciates/experimenters¹) that intelligence is worth nothing without affection, they invariably strike back that he has “lost something of himself … the warm, likeable smile” that wishes to get to know others. However genuine that impression may be, the experimenters, throughout the entire first part of the book, urge him to think of himself, keep track of himself, and otherwise focus all his mental energy on introspection.

My main qualm with this is that for some reason none of the experimenters realize that Charlies developmental path forces him to go through socialization one more time. Considering that all his social cues point him to focus on himself it’s not very unnatural that he turns out arrogant, with a strong chip on his shoulder to authority.² He’s even explicitly rewarded for questioning authority early on - why are the experimenters surprised when he, as the prodigal lab rat, escapes?

Why Writing?

My fascination with writing was first picked when reading Artemis Fowl, as a kid. In the book he mentions that all his idols kept a diary, and therefore he would start his own. Personally I don’t have the same world-domination-level ambitions as Mr. Fowl but the passage did give me pause to think about the effects of daily regular writing. Since then I’ve dabbled with journaling, diary-keeping, and some attempts at technical writing at my previous job, none of which were published externally.

Why Now?

During December, my brother and I held an Advent Blog challenge for ourselves, to catch up with each other, long-form but regular. The results were surpringly positive and we’ve both since decided to continue writing; expect more to be published on this blog going forward.

I’m also at the moment looking for new employment and I think a time of idle dallying is the best time to start new side-projects. Hopefully I’ll be able to keep this up once I’ve got an employment situation set up as well.

As for a strategy - I’m still experimenting. I’d love to continue finishing up my travel writing and I’ll be back-dating and publishing some old posts and writings from different fora on this page as well.

Dette er mitt svar på Eivinds Oppsummering av adventskalenderen.

I fjor hadde jeg og min lillebror Eivind en blogg-adventskalender.

Ideen kom først fra en digital detox vi hadde på hytta vår i November, da vi fordrev det meste av dødtiden på å skrive dikt i hytteboka, fremfor å fortsette å doomscrolle. Adventskalenderplanen ble derfor sementert, og vi skrev bloggpost etter bloggpost frem og tilbake, om isbading, dikt og diverse tanker.

Resultatet kan oppsummeres kvantitativt:

1. 52 blogginnlegg - derav 2 dikt, 1 sangtekst, 4 musikkinnlegg og 4 Scener Fra Et Kollektiv.
2. Eivind forfattet 28 innlegg, mens jeg kun 24. Derfor vant Eivind i denne runden.
3. 1 ny blogg startet som resultat. 1 eksisterende blogg oppblomstret.

Og kvalitativt

1. Større observasjonskraft i løpet av dagen, for å finne noe å skrive om.
2. Sterkere tilstedeværelse i nuet - deriblant flere interessante diskusjoner og nysgjerrighet for andres verdensoppfattelse.
3. Et bedre forhold til teknologi og sosiale medier - jeg sa ikke “Jeg så XYZ på Instagram” men heller “Jeg satt og skrev en blogg om dette, la meg høre hva du tenker.”

Som eksperiment kaller jeg det - det var en “Mission Accomplished” herfra - og et mulig prosjekt for videre utvikling til neste år.

Vi ankom El Chalten midt imellom to værvinduer - jule-vinduet hadde vart 6 dager, og nå var det 2 uværsdager før et nytt vindu åpnet opp over nyttårsaften. Med lavt skydekke så vi ikke en snurt av de legendariske fjella i Chalten-massivet de to første dagene - i stedet fikk vi smake på det argentinerne kaller “verdens dårligste vær”. På Hostel El Paredon, hjemmet vårt den neste måneden, støtte vi på våre australske og tyske venner fra Frey, og begynte å utveksle planer for det neste værvinduet. Vi har kommet med så lave forventninger som mulig, og har kun ett uttalt mål for denne turen - komme trygt hjem igjen.

1.1 Østveggen på Aguja de l’S

To dager senere, nyttårsaften, var et nytt værvindu åpnet og vi hadde satt målet til Aguja de l’S, på sydsiden av Chalten-massivet. Østveggen, Cara Este, involverer en blanding mellom klatring og klyving opp til 5+, med et tidlig crux på 6a. Ivrige etter å se disse fjella på nært hold trøkka vi opp turstien, og småjogga forbi fotturister som også var ute og nyte finværet. Da vi kom til det første utkikkspunktet ble vi imidlertid stående målløse av størrelsen på fjella foran oss.

Det ser faktisk ut som et postkort. -Sondre som har sett Cerro Chalten for første gang

Vi skyndte oss videre, til vi endelig nådde punktet der anmarsjen forlot turstien. Her tok vi en rask pause og nøt stillheten i fjella. Vi trasket videre opp langs Río Blanco til vi kom til vadestedet ved Lago Sucia, helt klart den mest ikoniske elvekrysningen jeg har vært med på så langt. Det var fremdeles tidlig da vi nådde opp til bivyen, så vi utnyttet muligheten til å rekognosere morgendagens anmarsj, etter hvilket Sondre unnet seg en lur, mens jeg øvde på munnspillet jeg hadde fått låne i nede Chalten. Noen timer senere kom det flere til - våre australske venner, og et knippe brasilianere som også ville prøve seg på den samme ruta. Vi spiste nyttårsmiddag, drakk rødvin, og la oss tidlig med alarmen satt til kl 3.

Nyttårsmorgenen starter med å gni søvnen ut av øynene i mørket. Hodelykta mi er tom for jus, så jeg blir nødt til å bruke telefonen under buffen på vei opp mot breen. Heldigvis lysner det fort, og når vi trår ut på breen er det allerede dagslys. Våre australske venner hadde ingen erfaring på bre, og spurte om vi kunne ta de med over breen, så vi går 5 stykker i taulaget. Cirka 500m inn på breen kjenner jeg plutselig et sug i magen, og før jeg vet hva som skjer henger jeg i selen. Omtrent 6 timer inn i det nye året har jeg gått i min første bresprekk - heldigvis er tauet stramt og jeg klyver opp uten større vanskeligheter. Vel fremme ved innsteget stasher vi stegjern, støvler, og øks, og jeg sender Sondre opp på første led. Vi simulklatrer opp til snøfeltet i 2 pitches, og klyver rundt snøen og opp på ryggen. Sondre er gavmild og lar meg få toppstøtet - en 6a+ pitch og den mest eksponerte taulengden hittil. Følelsen av å klatre i disse omgivelsene, men Cerro Chalten på høyre hånd, og Cerro Torre til venstre, kan vanskelig beskrives med ord - og euforien går opp i en høyere enhet idet Sondre når toppen.

På vei ned møter vi australerne, som har snudd ved snøfeltet, og slår følge tilbake over breen. Idet vi står på brekanten kommer det et stort steinsprang, og vi må hoppe unna for å unngå å bli truffet. Lettere rystet kommer vi trygt ned på andre siden av breen og ned i camp. Jeg melder meg frivillig til å løpe ned i forveien og ordne middag mens Sondre tar det med ro på turen ned. Når jeg når ned igjen hører jeg at på fjellet ved siden av oss har det vært 2 redningsaksjoner bare samme dag. Grøss og gru - vi har kommet opp og ned i sikkerhet, men vi har fått føle på risikoen med å utforske disse fjellområdene.

4.1 Frader Pisafe (6c+) på El Mocho

Etter en forsinket nyttårsfeiring og en ekstra hviledag bestemmer vi oss for å utforske den like legendariske Cerro Torre-dalen.
Med tre dagers proviant i sekkene setter vi kurser innover mot Niponino-campen, ca. 2 mil og 7t fra sivilisasjonen i Chalten. Etter en lang innmarsj når vi campen og Sondre whipper opp en biffmiddag - denne tradisjonene begynner å vokse på meg. Vi bestemmer oss for å prøve Frader Pisafe, en “ren” klatrerute på El Mocho. Her har vi ganske god margin, så vi bestemmer oss for å stå opp i 7 tiden så vi får 8t søvn.

Morgengry på Niponino er noe av det mest spektakulære jeg har opplevd. Fritt for dyre- og planteliv er dette golde landskapet øredøvende stille mens jeg finner frem Jetboilen for å koke vann til kaffe og frokost. Kl 08 forlater vi camp, klarer å rote oss av stien og istedet blir nødt til å smøre opp svaene i anmarsjsko. Ved innsteget ser vi et taulag på 3 høyt oppe i veggen, men de er langt nok foran oss til at vi ikke tror det blir et problem. Vi racker opp og stasher sko på bånn.

Sondre er skikkelig i slaget - muligvis er det skyggen av Cerro Torre som gir ham ekstra styrke - han flyr opp de første 3 taulengdene løpende, og jeg puster det slovenske taulaget i nakken på vei opp til cruxet. Jeg er litt sliten etter den lange innmarsjen, så jeg er glad når Sondre melder seg til å lede. På strak arm kjemper han seg igjennom et overhengende hjørne med muligens den beste utsikten vi noensinne har klatret i. Etter det hører jeg noen anstrengte lyder mens Sondre kjemper seg videre opp sprekken, før endelig - “Standplass!”. Nå er det ingen vei tilbake - den trøtte kroppen skal opp veggen. Jeg forbereder meg mentalt på å kunne falle, men idet jeg begynner på taket kommer endelig flyten tilbake. Jeg karrer meg opp til stand og uttrykker min ærefrykt til Sondre, som kvitterer: “Helt ærlig trodde jeg det ville bli et heng i tauet - men så titta Cerro Torre frem bak skyene, og da var det som om pumpen forsvant fra armene.” Her må jeg gi Sondre rett - det er altså useriøst flott.

Flyten er tilbake, og jeg gir meg i kast med neste taulengde - men idet vi når standplass under siste taulengde er det blåst opp noe skikkelig, med sikkert 30 m/s i kasta. Det begynner å blåse ned mye stein over oss, og vi bestemmer oss for at den siste løse 5er-taulengden kan forbli uklatret for vår del - den fineste klatringa er likevel under oss. Vi rappellerer ned igjen og når camp i 18 tida. Biffen smaker fantastisk på tross av at det teknisk sett var et bail. ¹

Vi sover lenge og gjør oss klar til utmarsj. Det er allerede blåst opp ganske heftig, og på vei ned blir vi nesten blåst av stien. Vi er ganske takknemlige for å komme trygt ned i lavlandet for et plask i elva. Nok et fabelaktig eventyr i disse magiske fjella.

10.1 - Brenner-Moschioni på Aguja Guillamet

Når alamen går er det vanskelig å tro at jeg ikke drømmer, med melkeveien som strekker seg i alle himmelretninger over meg. En rask morgenkaffe og sjokolade senere starter vi anmarsjen som taulag #4, allerede kl 0350. Vi følger de andre lyspunktene oppover - det er kaldt, så jeg har for en gangs skyld en varm start. Vi når ryggen etter halvannen time som det 2. taulaget, men dette hellet blir overskygget av en særdeles spektakulær soloppgang over Lago Viedma, som lyser opp Cerro Chalten-massivet. Tause av beundring blir vi stående og nyte dette synet mens vi venter på vår tur ved innsteget.

Vi racker opp med alle klærne på, og Sondre går i gang med å lede de første 3 t.l. løpende - med hansker og isøks for å hakke is ut av sprekkene - og idet vi når cruxtaulengden er følelsen så smått kommet tilbake i fingre og tær. Jeg får første støt opp kaminen, og kjemper meg forbi isglatte sprekker og snødekt stein, til jeg endelig får på dunisen på stand - i le! Sondre kjører videre opp neste t.l. nesten uavbrutt for å holde varmen mens jeg sosialiserer med noen nye standplassnaboer fra Tirol. Deretter følger en luftig fingertravers med utsikt ned til breen under oss - sannsynligvis den kuleste taulengden jeg har ledet så langt på denne turen, ikke minst fordi det hele ble gjort med full alpinsekk på ryggen - heftig!

Turen derfra til toppen går fort for seg, og vi forserer resten i 2 pitches løpende - det blir travlere og travlere når vi møter Comesaña-Fonrouge-ruta, men vi klarer å holde god tid opp. Snøfeltet på toppen er såpass smelta at vi forgår stegjern, og klokken 14 er gutta på toppen. Aguja Mermoz og Cerro Chalten ser så nære ut, og mye mindre fryktinngytende enn nede fra dalen. Det er ikke før vi ser et taulag på Mermoz at vi faktisk forstår størrelsen på disse fjella - og vi blir bergtatt nok en gang. Ingen sjanse for å være eplekjekke her.

Rappelruta følger ryggen hele veien ned, men etter å ha sett de sikkert 20 andre taulagene på ruta bestemmer vi oss for å prøve å rappellere nordveggen for å være litt i fred. Ved årets største lykketreff finner vi rappellene ned uten problemer, og 2 timer senere står vi ved snøfeltet på bunnen av nordveggen. Forsiktige som Bambi på isen går vi ned til Piedra Negra mens vi tar innover oss hvor heldige vi har vært. Nede ved campen tillater vi oss en times lur og kort middag før verdens raskeste utmarsj til parkeringa, hvor hellet er med oss igjen - 5 minutter etter vi kommer ned får vi haik tilbake til byen. Nå skal vi sove mange timer.

19.1 - Forsøk på Pilar Rojo på Mermoz

Denne turen ble et fullt bail, men en utrolig opplevelse likevel. Jeg inkluderer den her fordi turen, utsikten, og selskapet fortjener forevigelse.

Det er Sondres bursdag, og kvelden før har vi gått opp Fitz Roy-stien til Laguna De Los Tres og fortsatt litt lengre til vi kom til campen under breen. Siden det var fullt hus oppe på Paso Superior, la vi oss godt til rette med utsikt opp mot Cerro Chalten der den ruver som en gigantisk pipe over et nedsnødd setertak.

Kl 04 går alarmen og jeg er ekstra raskt på bena for å fikse kaffe til gullgutten som blir 27 i dag! Bursdagen blir feiret med dobbel morgenkaffe og sjokolade. Etter en slik kraftfrokost er Sondre klar til å gønne på oppover, og vi følger stien over breen oppover. Mens vi får får vi øye på en hel flokk med hodelykter på vei opp Aguja Poincenot, noen ved innsteget, og andre langt oppover Whillans-Cochrane ruta. Det er mye snø og denne mixruta er sannsynligvis i gode forhold.

Vel på den andre siden av breen har vi valgt en rute rett opp til ryggen, og gir oss i kast med noe lett klyving i medium løs stein. I 8-tida når vi Paso Superior, og innser at det er usannsynlig å få klatret noe i dag med dette veivalget. Det gjør turen umiddelbart mye mer avslappende for vårt vedkommende, og vi får tatt en god rast ved campen, hvor vi også støter på noen gamle bekjente fra Tsjekkia. De har forsøkt Poincenot men ble sittende fast i en traffikkork uten like, og snudde like greit. Sondre og jeg beslutter oss for å ta en luftetur inn under Cerro Chalten, og virkelig ta inn området. Jo lengre vi går jo mer åpenbart er det at vi har tatt en god beslutning - lenge før rampen opp mot Mermoz synker vi 15 cm igjennom snøen for hvert skritt som går. Vi ser ut over dette fantastiske fjellområdet og tenker over hvor heldige vi er som får stå her på denne breen og se disse fjella på så nært hold.

Nede igjen ved Paso Superior tar vi nok en rast. Klokka er ikke så mange og vi har nå etablert at vi har ganske god tid til å komme oss ned til camp. Vi møter 3 spanjoler på vei opp, hvor den ene har mistet solbrillene sine. Jeg gir ham mine, da vi er på vei ned fra breen, og han nok trenger de mer enn meg. En time senere finner vi brillene hans ved en av rappellene, og karmaen slår inn når vi kommer ned i camp; tsjekkerne har etterlatt 2 porsjonspakker med gourmetkaffe til oss! Veien ned tilbake til Chalten føles allerede mye lettere.

Vi blir sittende veldig lenge i sola, trygt nede fra breen, for det som ble siste gang i det alpine for oss for denne gang. Begge er vi enige om at vi har fått god uttelling for turen, og at vi har lært mye om oss selv og hverandre. For anledningens skyld lot jeg meg overtale til å bade i brevannet, og å svømme blant isklumpene som duppet rundt. Der fant jeg endelig den salige roen som venter i slutten av et vellykket eventyr. Takknemlig for at vi kom trygt ned (og for min skyld, opp av vannet) lunter vi ned igjen til El Chalten, denne underlige men utrolige byen midt ute i den argentinske ødemarka.

Tindesporten er meningsløs som selve livet, - derfor kan dens trolddom aldrig dø. Peter Wessel Zapffe

Ankomst

Det norske nano-medisinske taulaget ankom Bariloche i nattens mulm og mørke den 17.12. Etter empanadas og en god natt søvn var vi klare for å handle mat og ressurser for den neste ukes tid og samtidig navigere rundt i Bariloche, denne sveitiske kolonien i Patagonias mytologiske fjellområder. Mat var ikke vanskelig å finne, men etter å ha besøkt samtlige friluftsbutikker konstaterte vi at spritbrennere er sjelden vare her. Vi klarte å oppdrive noe 70% sprit som forhåpentligvis fungerer, men til neste gang lar vi spritbrenneren ligge hjemme.

En større utfordring stod i å finne en VHF-radio. På tross av at alle guidebøker og nasjonalparksenter anbefaler å ha med en VHF i tilfellet at uhellet er ute, lot de seg ikke oppdrive i hele byen. Vi ga opp og begynte å teste Mate, den argentinske nasjonaldrikken, i ettermiddagssola, noe som medførte at hele taulaget ble solbrent. Vi kvitterer med en biffmiddag, som nok blir det siste siviliserte måltidet på en stund.

Anmarsj til Frey

Vi tar bussen fra byen, og en halv time senere står vi ved starten av innmarsjen med ryggsekker som er større enn oss selv. Stemningen er høy mens vi marsjerer innover med sikkert 40 kg hver på ryggen. Turen opp starter flatt og blir gradvis brattere - en god oppvarming for ben som har gått for lite motbakke de siste månedene. I motbakken melder regnet sin ankomst på vår tunge parade, og den ellers lystige stemningen tar en liten pause.

Heldigvis ligger hytta rett i skogbrynet, og vi skimter den med en gang vi kommer opp på kanten. To slitne nordmenn får endelig lasset av seg inomhus, og kjemper en iherdig kamp for å få opp teltet som skal være vårt hjem de neste 10 dagene. Vi er heldige med teltplass og får et sted som både er skjermet og har utrolig god utsikt. Vi feirer med en rask middag og crasher omgående etterpå.

20.12 - Aguja Frey

Øre i hodet bak fra jetlag og innmarsj våkner vi til frisk bris og fint lettskyet vær. Steinen set tørr ut og vi tar en tur opp til det nærmeste spiret fra hytta. Etter tre reisedager starter vi lett, og jeg tester håndjammen opp en utrolig eksponert sprekk (Fisura de Jim) mens Sondre misunnelig følger opp. Han får lede den litt hardere Lost Fingers på nabospiret, og vi finner plutselig oss selv i den mest eksponerte posisjonen vi har stått i flere måneder!

Nede ved hytta støter vi på noen andre klatrere, og står i godt selskap mens vi spiser middag. Hytta har mange fotturister som besøker Frey på en hytte-til-hytte tur. I tillegg er det ca. 20 klatrere som er her i 1-2 uker av gangen. Det virker som at det er mange her som skal bli over jul og vi gleder oss allerede til å oppleve feiringa med dem.

21.12 - Sudafricana på Aguja Vieja

Teltet får morgensol, så vi våkner ganske tidlig. Vi har allerede kommet inn i rutinen med kaffe, frokost, og klargjøring for dagens mål. Under frokosten er vi litt bekymret for matmengden og om vi har fått med oss nok til hele oppholdet. Sola steker på teltet om dagen, så vi har bygd et “kjøleskap” av stein utenfor teltet, for å oppbevare melk, ost, kjøtt, og sjokolade. For å rasjonere kjøttmengden har vi tatt med noen kilo linser, så vi håper vi klarer oss på det. Vi legger linsene i bløt og kommer oss avgårde før det blir alt for varmt.

På veggen er vi heldige og Sudafricana er fremdeles i skyggen - vi er fremdeles solbrente, så det er ingen sure miner over det. Jeg får dagens konge-taulengde; en overhengende layback-håndjam som utfordrer utholdenheten min. Sondres heiarop holder meg gående, og ruta går i fri denne gangen. På rappellen møter vi Nick og Anna, to amerikanere som anbefaler å gå forsida, 150m bolta svaklatring. Vi lar den muligheten vente og vender snuten tilbake til hytta.

Vel nede forbereder vi en stor middag og nyter fjellufta. Det uunngåelige faktum forblir dog usagt - vi har ikke nok mat og gass til hele uka. Vi legger oss til å sove og funderer på hvordan vi skal løse dette uten å miste for mye klatring.

22.12 - Aguja Abuelo og en uønsket gjest i camp

Brått vekkes vi av en canadisk stemme utenfor teltet:

Hey, you, Norwegians, are you in the tent? There’s a fox running away with your food!

Taulaget kom seg ut av teltet før du kunne sagt “Ost”.

Vi var for sent ute - vi rakk å se reven løpe avgårde med en stor pakke skinke, og det eneste som var igjen i “kjøleskapet” var en uåpnet pakke salami, som vi vemodig spiser til frokost.

Været er for bra til å avlyse klatringen idag, så vi starter opp mot Aguja Abuelo for å få det beste ut av finværsdagen. Jeg leder opp bunnen av “Del Techo”, og Sondre får cruxet. Stemningen er mye bedre etter at vi har klatret, og tar en runde til opp Normalveien, hvor vi får eksperimentere med stack-jamming. Etterpå bærer det ned til hytta, hvor vi drikker en pils og spiser den siste salamibiten vår mens vi funderer på hvordan dette skal gå. Revehistorien har gått rundt, og vi er nå blitt kjent som “Los Noruegos con el Zorro”.

Pilsen, omgivelsene, og været har en oppkvikkende effekt på meg, og jeg bestemmer meg for å bite i det sure eplet og ta mathandlingen allerede i dag. Jeg stapper en tynn jakke ned i sekken og løper ned til Cerro Catedral, den lille landsbyen vi gikk fra et par dager tidligere. Butikkene pleier å stenge kl 18, så når jeg når ned i 17-tida er jeg tilfreds med meg selv. Imidlertid viste dagens utfordringer seg å ikke enda være overstått. Da jeg kom til det første supermercado langs veien, ble jeg møtt av et “Stengt” skilt, og med en synkende følelse i magen innser jeg at det er søndag. To butikker til med det samme skiltet bekreftet mistanken min - dagens handleeventyr virket fåfengt. På haltende spansk begynte jeg desperat å spørre folk på gata om de kjente til noen steder man kunne handle, og ble henvist til å ta bussen til Bariloche - dette eventyret ble plutselig mindre mer strabasiøst enn jeg regnet med.

Men lykken står den kjekke bi! Ved et lykketreff kom jeg til å spørre innehaveren av en av butikkene, som etter å ha hørt historien om revebesøket, gikk med på å åpne for meg i 10 minutter. Jeg fylte sekken med så mye skinke, ost, vin, og tørrmelk jeg kunne bære, og pakket to store biffer for å overraske Sondre med. Litt senere starter jeg turen opp mot Frey i et særdeles lystig humør, og slår følge med Teo, en argentinsk tindevegleder som skal opp og besøke kjæresten som jobber på hytta. Jeg kommer opp til ferdig middag a la Sondre, som har blitt kompis med Sören og Christian, to tyskere som også er her over julefeiringen. Mett, sliten og glad ruller jeg meg inn i soveposen og lytter til vinden som blafrer i teltduken.

23.12 - “Sifuentes-Monti” på Aguja Frey

I dag skal det støtes! Sondre fikk bruke hele dagen i går på å titte opp på Aguja Frey og så mye på linja som fikk rett opp, Sifuentes-Monti ruta. Viten om nye matlager har gitt oss støteenergi, og vi simul-klatrer opp til standplassen under cruxtaulengden. På stand møter jeg noen lokale som forklarer meg at den er “Bastante dura por seis b” - veldig hardt for 6b. Jeg vil ikke ødelegge psyken til Sondre, så jeg lar ham gå på. Han leder i god stil opp til bolten ved cruxet, og gir det et skikkelig støt, før han faller av. Etter et kvarters jobbing spør han om jeg vil overta. Jeg var litt skeptisk, men guidebokas lovnad om lettere terreng etter cruxet overbeviser meg. Etter to fall på bolten går det endelig - men det lettere terrenget etterpå er en underdrivelse. Jeg kjemper meg opp til stand, og når vi endelig når toppen er vi enige om at vi venter med mer klatring til imorgen, når vi skal på den store juleturen.

Biffmiddagen som venter nede i camp setter vann i munnen på oss og alle de andre klatrerne, som lever på tørrmat hele jula. Mettere enn noen gang legger vi oss, med utsikt mot Torre Principal, det største tårnet i området.

24.12 - Julaften

Julemorgenen er litt spesiell - godt nok hang det to par sokker på utsiden av teltet, men de var ikke fylt med godteri. Vi godter oss til frokost med 2(!) skjeer Dulce de Leche i havregrøten, og siste rest av melkesjokolade til kaffen. Det er jo tross alt jul. Australerne vi har møtt, Sophie, Evan, og Carmen, har lagt samme plan som oss og starter litt senere enn oss på anmarsjen til Torre Principal. De to amerikanerene Nick og Anna har allerede startet før vi våknet, for å unngå trafikken på fjellet.

Under innmarsjen er det god stemning, og ved innsteget ser vi en helt perfekt håndsprekk som går noen hundre meter vekk fra normalruta, og vi sikter oss inn på den for å unngå trafikken på fjellet. Jeg får lov til å støte først, og har god flyt de første 8 meterne, før sprekken utvider seg til en offwidth. Mens jeg plasserer en sikring tryner jeg, og rekker akkurat å rope “faller!” før jeg henger i tauet. Allerede før jeg har kommet meg inn til veggen igjen, hører jeg sondre skrike under meg - tommelen hans har satt seg mellom tauet og bremsen, og han blør overalt. Jeg kommer meg raskt ned, og vi får satt i gang med å rense såret til Sondre og få på han bandasjer. Mens vi venter på at smertestillende skal kicke inn utveksler vi julegaver - jeg har et bilde av et Zappfe-portrett til Sondre, og han har kjøpt noen flotte hotpants-shorts i leopardmønster til meg. Plutselig hører vi en kjent stemme - det er Nick, som har sett oss, og tilbyr seg å komme til unnsetning. Hjelpen gjør utmarsjen betraktelig mye lettere, og vi er alle i godt humør når vi når ned til Frey.

Julefeiringen er også ukonvensjonell - etter obligatorisk julebading, får vi en 4-retters middag på hytta, servert i DNT-stil 80 gjester. Vi får sitte med en stor gjeng klatrere, og det er veldig hyggelig stemning - folk er kommet fra USA, Tyskland, Australia, Sveits, Nederland og England for å feire jul her. Avslutningsvis filosoferer vi under Melkeveien til langt på natt, og jeg sovner under stjernene.

25.12 - Første dag uten Sondre i taulaget

Julefreden har endelig senket seg over teltplassen. Jeg ordner den første koppen med kaffe til Sondre, som ligger inne i teltet og slapper av. Vi håper at tommelen kommer seg raskt.

Ved vår andre kaffekopp våkner australerne til, som har sin siste dag ved hytta i dag. Evan er veldig gira på å få klatret litt før de drar ned, så vi teamer opp. Perfekt for meg, så han kan lede alt. Perfekt for Sondre, som får selskap av jentene ved innsjøen. Det er ganske perfekt for alle involverte.

Vi når El Tonto og finner noen fine linjer opp skyggesiden av fjellet. Evan er i slaget, og dypt takknemlig fordi han får lede alt. Jeg er ikke i slaget, og dypt takknemlig fordi jeg får følge alt. Vi skynder oss ned til innsjøen for å bade.

26.12 - Andre dag uten Sondre i taulaget - Expejito Retrovisor, El Cochete Lunar

Etter bandasjeskifte, morgenkaffe, og et farvel med australerne, blir det klart at Sondre tar en hviledag til for tommelen, og jeg linker opp med to sveitsere i dag, Ramona og Adrian - de hadde holdt hviledag i går, men hadde stashet rack og tau i dalen ved siden av, ca 2t å gå fra hytta. De jobber begge to som tindevegledere i Sveits, så vi har mye å snakke om på anmarsjen dit. Ruta vi har valgt går fort - Ramona flyr opp den første halvdelen, og jeg tar den andre halvdelen. Vi rekker å prøve oss på en rute til, Objetivo Luna, men vi var for treige, så vi måtte baile av toppen. Utrolig fin dag ute i fjella, og vi er først tilbake i hytta til kl 22.

Når vi kommer ned til hytta er gjensynsgleden stor - Sondre og våre amerikanske venner har vært greit bekymret den siste timen, og hadde gått deler av anmarsjen for å sjekke om noe hadde hendt med oss. Jeg får litt dårlig samvittighet over at de hadde bekymret seg, og at vi ikke hadde ordnet noen kommunikasjonsform mellom oss. Takknemligheten skyller over meg mens jeg klemmer i meg middagsrestene og snurper sammen soveposen - jeg sov nok før jeg traff hodeputa.

27.12 - Siste klatredag på Frey

Det er nå tre dager siden Sondre fikk halvdelen av tommelen revet av. Idag vil han tilbake og få revansj på toppen, med tommelen i bandasje. For sikkerhets skyld starter vi fra camp allerede kl 07, for å ha god tid. Når vi står ved innsteget starter Sondre med å lede de første taulengdene, med tommelen i bandasje! Vi når toppen som dagens første, og rekker å fjase rundt en stund før vi rappellerer ned.

Vi kommer ned til hytta og feirer velrasjonerte dager med et smørgåsbord av rester - salami, ost, linser og ris blir skylt ned med grønnsakssuppe, rødvin, og siste rest av whiskyen vår. Imorgen venter kun utmarsj tilbake til sivilisasjonen og turen videre til El Chalten.

Alle bilder

Vel overbevist om at både form og utstyr var i samme stand som i April, dro Daniel og jeg mot Vassfjellet for en liten “løpetur” - han med randonée-utstyr, jeg med telemarkski. “Er 3 turer opp for lite?” “Ja, la oss satse på 5-6 stykker”. Over oss gapskrattet de overmenneskelige kreftene.

Allerede i bilen innser jeg den første feilen - matpakka ligger hjemme. Ingen brunost på meg idag. Ordentlige alpinister klarer seg i dagesvis på fjellet uten mat, så 6 timer burde gå bra.

“Faen, jeg har glemt solbriller” kom det fra Daniel, når vi svinger opp på parkeringen. Det iskalde været med fluffy snø holder oss fra å bli nedstemt. BLUEBIRD POW DAY! Vi er fremdeles overrasket over hvor heldige vi er. Alle gode ting er dog tre, og den tredje streken i regninga kom som bestilt.

“Åh, det kan’ke være sant - fellene ligger i Trondheim” sa Daniel med den bedrøvelige tonen til en mann som skal ut på en fåfengt ferd.

Daniel forsvant inn i skogen for å finne en løsning. I mellomtiden gikk jeg en runde blant de andre skigåerne for å høre om det var noen som hadde en fell eller to i overskudd. Jeg ble dessverre kun møtt med benektende svar, og måtte vende tilbake til bilen bedrøvet, men ikke motløs. Der ble jeg møtt av en iherdig mann som forsøkte å feste granbar på skia sine. Det gikk nokså bra, og etter en liten stund var vi klare til dyst.

I skisporet kom et nytt dilemma. Jeg ble nødt til å velge mellom å gå først, nesten alene - Daniel hadde litt dårlig feste - eller etter, hvor det lå masse granbar i sporet. Etter 10 minutter og en bekkekryssing senere var det slutt på granbar, og Daniel gled sakte baklengs. Det var ikke annet å gjøre enn å spenne skia på sekken og ta beina fatt.

15 minutter med bootpacking senere så vi på hverandre.
“Det her blir for dumt.”
Vi begynte å rigge oss til for å stå de 100 høydemeterne ned. Jeg bakser med noen feller som kanskje hadde trengt en ekstra omgang lim, og Daniel prøver iherdig å få is ut av tå.
“Har du med en kniv? Jeg har glemt min.”
Selvfølgelig ikke. Daniel tok stavene fatt, og etter en hel del anstrengelse sto vi klare til sesongens første nedrenn.

Ved bilen ble vi enige om at denne sesongstarten ikke hadde levert. Med halen mellom beina og forherdede hjerter kjørte vi i retning Trondheim. Kanskje vi hadde hatt bedre hell i Gråkallen.

Newton said that invention is 99% perspiration and 1% inspiration - similarly, Alpinism is 90% waiting and 10% perspiration.

Reading Ludwig Hohl’s adage to the mountains, Bergfahrt (or, Ascent in English), exemplifies this thoroughly. Most of Hohl’s story is circled around the characters waiting at different point during the mountaineering journey. From waiting for the bus, waiting in the Alp cabin, waiting for a snowstorm to pass, or waiting for night to end, most of what happens during the ascent is waiting. Even when moving, alpinists wait more than half the time, as climbing in this fashion means waiting for your partner a bit less than half the time, moving yourself half the time, and organizing gear at rest a little bit of the time. ¹

This is also why, as an alpine climber, one of the most important parts of being a good partner is to always do something. ² While waiting it’s prudent to organize gear, look ahead for route finding, refuel, re-sunscreen, change clothing, check on the time, or keep an update on the weather. When both climbers have this mindset, there is a higher probability that the outing will be successful. Depending on the success metric that can be “summit” or “turn around in time to not get caught by objective danger” or just “have a fun day out”. In general it stands that no one loves to wait even though everyone does it. That means that a being a good climbing partner involves:

1. minimizing waiting, but also
2. making waiting as enjoyable as possible.

Vi tar ferga som er i Hirtshals kl 21. Så vi er i sør Jylland (Kolding) i 24 tiden!
Blir trangt i bilen, men jææævlig god stemning

“På tide å gjøre noe spontant” tenker jeg - direkte etterfulgt av et “kan jeg det?” Etter et par minutters vurdering har jeg bestilt en bussbillett og har dratt frem isøks og alpinstøvler. Aldri har jeg vært i Alpene så sent på sesongen, men det er også min og Sondres første tur i skikkelig høyfjell sammen. Jeg tenker på noe onkelen min pleier å si: “Det kan jo gå bra!”

Første steg er en sykkeltur ned til Sjømannskirka på Christianshavn, hvor jeg får en rask treningsøkt og en god middag hos min kjære bror og svigerinne. Sekken med isøks og stegjern på utsiden er malplassert i det urbane landskapet på Nørrebro. Jeg kjenner at jeg gleder meg til å se fjell igjen.

Jeg ankommer Kolding litt over midnatt, og blir plukket opp av Sondre og Simon i en blomstrete Bed&Breakfast på hjul, fylt med høyt humør. Vi finner en liten avsidesliggende parkeringsplass ved Kolding miniby og legger oss til rette. Vi la oss øyeblikkelig til sengs, men lå alle hele natten og funderte på hvilke tinder som mon ville være tørre når vi engang ankom den franske alpelandsby.

Tirsdag. Idag våkner jeg med en uhorvelig hodepine, og en aldeles fryktelig feber. Etter konsultasjon av den legefaglig utdannede (men ikke enda uteksaminerte) Herr Brattlien konkluderes det at min legeme led av miasma og kun den klareste fjelluft kan kurere meg. Det er med andre ord intet annet å gjøre enn å legge seg til rette i sofaenheten i Sondres van og la humla suse, mens jeg venter på min kur med en lur. Etter en dags opphold på Autobahn kjører vi inn i Sveits, men for å holde spenningsnivået oppe, velger vi å legge oss til å sove på den mest lugubre rasteplassen vi kan finne. Man skal nødig leve for luksøriøst.

Onsdag. Jeg våkner etter nok en natt med feberdrømmer, og det blir raskt etablert enighet om at miasmaen vil inntreffe oss alle hvis vi ikke kommer vekk fra denne gudsforlatte rasteplassen og opp i den helbredende fjellufta. Sondre får æren av å svinge den magiske bussen opp mot Vallorcine, og får fryden av første glimt av Mont Blanc når vi kjører inn i denne legendariske dalen.

Da jeg tidligere hadde erfart utsiktene fra denne enden av dalen, agerer jeg guide på denne jomfruturen. For å eksponere oss maksimalt til den helsebringende fjellufta, parkerer vi derfor langs Route des Montets og vandrer sporenstreks opp mot Aiguillette d’Argentiere, en særdeles tilgjengelig pinakkel med tilsvarende særskilt utsikt over Mont Blanc-massivet. Vi blir velsignet med klar sikt når vi når innsteget, og klatringen foregår derfor i beste Alpestemning - både sang og jodling ble hørt fra det norske taulaget, mens to franske unggutter tittet forundret på disse beskjeggede skapningene som valgte å klatre en 5. gradsrute med sekker.

Glade og fornøyde triller blomsterbussen ned i Chamonix by, hvor jeg blir sjokkert over hvor tomt det er. Etter et større raid av et fransk supermarked skaper vi et større festmåltid og sovner stille inn i blomster B&Ben.

Torsdag. Dagen starter med en “lett alpin” start, dvs. en start tilegnet å nå første gondol opp til toppen av Aiguille du Midi, ved soloppgang kl 07:30. Dertil hører inntagelse av en spartansk frokost, og en spartansk mengde ord på denne trøtte morrakvisten, et vitnesbyrd til hvor seriøse og motiverte alpinister vi er, som sparer tid, krefter, og søvn for å maksimere utbyttet av dagslyset. Imidlertid blir denne alpine starten noe amputert ved ankomst til liftstasjonen, hvor et skilt med pålyden “Snow Clearing, more info at 9:00” setter en stopper for den store dagens prosjekt, å gjennomføre Arête des Cosmiques, i god tid. Første bail, tenker jeg. Vi smører oss med tålmodighet, samt et fornyet espressoinntak, og infinner oss i alpinistens standardposisjon - avventende.

Kl 08:50 kommer det en beskjed på høyttaleren om at heisen snart åpner. Min elementære franskkunskap tillater meg å oppfatte et eller annet om “alpinister … billetter”, og etter nærmere undersøkelse i billettkontoret får vi plasser på første lift. Reisen fra det duggfriske dalføre til det mer aktsomhetskrevende alpine er alltid like betagende, og vi stiger plutselig ut på breryggen ned fra Aiguille du Midi i et lettere friskt vær. Jeg hadde gledet meg til å se ansiktet til gutta da de så utsikten her oppe, men idet vi trer ut, minner utsikter mer om en innsikt i et melkeglass - hvitt så langt øyet kan se. Her kom ingen svakhet eller skuffelse komme til orde - dette er en karakterbyggende tur, må vite, og vi skal ut og kjenne på elementene. Etter knappe 2 timers “øving av stegjernsteknikk” bestemmer vi oss for at nok er nok, og vi vender snuten tilbake til gondolen igjen.

Fredag. Også kjent som fjas-dag. Jeg våkner til en ambisiøs alarm kl 0630. Håpet er å forsøke igjen på Cosmiques, men en rask titt ut av vinduet forteller oss at idag blir en slow morning, nok en gang et opphold i alpinistens standardposisjon - avventende. Kl 12 klarner det opp, og Sondre og jeg tar skoene fatt og begir oss ut på Grand Balcon Nord stien mellom Plan de l’Aiguille og Montenvers. Her blir vi betraktet opp til flere ganger av nysgjerrige gnagere, noen dansker, og andre vesener som virket betuttede over å se oss her. Vi tar en rask avstikker mot Aiguille l’M, for å sjekke snøforholdene, og blir positivt overrasket over at veggen er tørr. Dette lover bra for klatring i høyden. Den flotte utsikten griper oss imidlertid litt for dypt, og vi ender opp med å måtte skynde oss tilbake til toget ned, hvor Simon møter oss, klar til fjas.

Som ekte alpinister med respekt for oss selv, må vi på denne hvile- og fjasedagen forsikre oss om at turlagets hygiene holder seg på et akseptabelt nivå. Vi påspanderer oss selv en tur i det lokale badeland, og på vei hjem lar vi oss avskjære av bargaten i Chamonix. Da dette en er tur-beretning, og ikke en bytur-beretning, finner vi det ikke påkrevd å gi en detaljert beskrivelse av aftenens hendelser, hvorfor dagens notat konkluderer med en løs tråd.

Lørdag Et pinnsvin prøver febrilsk å finne en vei ut av kraniet mitt, og blir sintere og sintere hver gang jeg beveger meg. “Vil du ha kaffe eller?” kommer det blidt fra Sondre, som åpenbart ikke har noen pinnsvinproblemer, og allerede har gjort morgenens viktigste jobb for oss. Jeg hopper over kaffen og får pakket en ekstra vannflaske i sekken, før vi går sakte marsj ned til liftstasjonen. Pinnsvinet er ikke så fornøyd med meg. Bedre blir det ikke i gondolen, hvor pinnsvinet går fullstendig agurk. Som før viser det seg at frisk fjelluft kan kurere så mangt, og vi når innsteget til Papillon Arete i god tid. Vi racker opp, men det viser seg at i det friske oktoberværet er det et tynt lag med is på steinen, og den ellers så gode friksjonen er kun et minne fra en svunnen tid. Etter 3 timer har vi traversert de første 4 taulengdene, og steinen begynner endelig å tørke. Pinnsvinet har heldigvis falt til ro, så vi går de neste 6 pitchene løpende, og når bunnen av andre crux.

Ved det andre cruxet blir vi umiddelbart oppmerksomme på et værfenomen vi inntil videre ikke har observert - sol på kroppen. Jeg etterlot mine to kumpaner til å svette i deres lune rede, og spredde vingene mine som en sommerfugl som endelig kommer ut av sin kokong. Morsomme bevegelser og eksponert terreng på den sydvendte veggen ble en veritabel gjenfødelse av fjellklatregleden. Toppen av ryggen var heroppe mindre lun, og dekt av et lag med 10-15 cm nysnø. Vi spaserte løpende langs ryggen, men det ble fort klart at vi verken hadde utstyr, tid eller vilje til å traversere de siste 2 taulengdene før rapellen. Andre bail, altså. Vi rapellerer og aker ned til bånn av ryggen og kommer akkurat tilbake til gondolstasjonen i tide for å nyte en leskedrikk før siste gondol ned til blomsterbuss og middag.

Søndag. Idag stakk det oss at vi skulle fjerne oss ytterligere fra sivilisasjonens overflod, og rett og slett bo enkelt. De glade vandrere holdt et høyt humør på toget opp til Montenvers og bega oss opp mot en fjellhytte, med håp om å finne roen. Etter å ha traversert Mer de Glace-breen kommer vi omsider til jernstigene opp berget, og etter litt overtalelse får vi overbevist Sondre om at dette ikke teller som en via ferrata, da ingen fjellfolk med respekt for seg selv vil tillate seg en således tilrettelagt og beleilig bevegelse i fjellet. Vi når Envers des Aiguilles-hytta akkurat når sola treffer oss, og vi konstaterer at i denne hytta blir det lett å finne roen. Sondre og jeg begynner å racke opp til en liten klatretur, mens Simon beslutter seg for å fortsette letinga etter ro i hytta.

Når vi når opp til veggen er vår entusiasme så overdrevet at vi begir oss opp den første håndsprekken vi ser. Etter 2 taulengder forstår vi at vår entusiasme har latt oss i stikken, og peilet oss inn på feil rute. Det blir en rask rekalkulering og vi finner omsider vår rute, La piege. Sondre kjemper seg opp første taulengde, et baggy håndcrack som truer med å kaste ut en uoppmerksom beiler. De neste to taulegdene går smertefritt, inntil jeg skal streve meg opp 4. taulengde. Jeg kjenner virkelig på høydemetrene, og blir raskere pumpa enn jeg forventer. Inne i meg hører jeg Odd Eliassens fjellmotto - førstemann faller ikke - og trekker pusten før jeg karrer meg opp til standplass. Sondre følger meg opp og bekrefter meg i følelsen om at disse franske gradene ikke tilsvarer klatringa i Lofoten.

Vi har nå kun femmerklatring igjen, men vi ser at sola går ned og tar beslutningen om å komme oss ned til hytta igjen. Det har allerede vært en redningsaksjon i nærheten idag og vi vil nødig komme i avisen i dag. Tredje bail, men etter cruxet. Å akseptere det er nok god øving for fremtidige ekspedisjoner.

Vel nede i hytta har Simon funnet roen og har gjort det riktig koselig ved peisen. Frysetørket mat foran et ildsted som varmer, og lovnaden om en seng (for første gang i en uke), minner veldig om å bo på DNT-hytte. Det føles på en merkelig måte som å være tilbake i den norske fjellheimen, endog at all informasjon er på fransk. Som den vanteste fjellfanten kan Sondre briljere med å åpne vinflaska med crocs, da denne franske(!) hytta ikke hadde en vinåpner tilgjengelig.

Mandag. Ved morgenkaffen annonserer Sondre og Simon at været i Italia er meldt for dårlig, så de vil bli en dag til på hytta. Vi går derfor prompte igang med å kartlegge proviantsituasjonen og rasjonere for at gutta kan bli en dag til. I hyttas matlager kommer vi over både havregryn og couscous, og håpet er reddet. Vi begir oss ut på en liten morgenklatretur, hvor vi balanserer over Pont des soupirs, en aldeles fabelaktig stein som på umulig vis er kilt fast mellom to pinnakler. Etter disse 3 taulengdene er det imidlertid min tur å trekke bail-kortet, da jeg må rekke toget ned til byen igjen. Visst har jeg med meg gåstaver, men gåturen fra Montenvers til Chamonix har jeg hatt den morbide gleden av før, og vil helst spare knærne mens jeg kan. Etter turens fjerde (og siste) bail og et tårevått farvel til gutta, tar jeg beina på nakken og lakker ned over bakken mot stigene.

Vel nede i dalen kommer jeg over en bokhandel og finner et eneste eksemplar av Patagonia Vertical, guideboken til El Chaltén. Den kommer med hjem til blomsterbussen, hvor jeg fordyper meg i Patagonias eventyrlige landskap. Jeg sovner og drømmer om argentinske solnedganger over spisse tinder.

Tirdag. Avreisedag. Jeg våkner for siste gang i den blomster-B&Ben og begir meg ut på en skogstur. Etter en obligatorisk pain au chocolat og en kaffe får jeg låne en dusj hos hotellet i nærheten av der vi har parkert, og hopper på bussen for å ta meg hjemover. Guideboka blir liggende igjen som en overraskelse til Sondre. Jeg kjenner motivasjonen for å komme meg hjem og i form er på topp. Fjellufta i Chamonix har klart kurert miasmaen.

Au revoir, Chamonix

Link to the article here

The short version

• The article uses a high-throughput scanning method (VAMP-seq) to quantify the abundance of 9219 out of 9300 possible Parkin variants in cultured human cells.
• Most low-abundance Parkin variants are proteasome targets, found within the structured domains of the protein. When these occur the protein misfolds and is targeted.
• The authors find strong evidence for a degron region located next to the activation element in Parkin.
• Half of known disease-linked Parkin variants were found to have low abundance.

The questions I’m left with after reading this article?

1. The authors propose that:

   most of the low abundance Parkin variants are likely subject to PQC-linked degradation due to an underlying destabilization of the native fold

   • or in simpler terms, the variants with low abundance are so because the mutated structure is less stable and therefore they’re red-carded and destroyed
   • how can we probe whether this is actually true? My first thoughts are to analyze these with a smFRET-assay or a similar structural probing assay, but this would depend on the dynamics of the protein itself.
2. It’s possible that the low abundance of the most C-terminal Parkin tile is due to Parkin carrying a C-degron.
   • The authors offer up the supporting case that clipping the last residue/amino acid increases abundance.
   • How would we find out whether this is the case? Could we inhibit all other degrons, and then change the C-terminal to find out whether it contributes degron activity?

The Parkin Protein

The Parkin protein plays a central role in marking proteins for degradation, or destruction, and is therefore an essential part of the Protein Quality Control system in cells. Specifically, the Parkin protein labels proteins in damaged mitochondria, and as such acts as a “mitochondria bouncer” regulating whether damaged mitochondria should be broken down and recycled, a process known as mitophagy. When a Parkin protein encounters a protein queued for removal (a “target”), it binds a ubiquitin protein to the protein, kind of like giving it a “red card”. This ubiquitin “red card” alerts the proteasome, or the “protein trash compactor” that the protein should be degraded and recycled. In this way, the Parkin protein is vital component for cells to maintain proteostasis, or the balance of proteins within the cell.

Mutations in the Parkin protein are linked to mitochondrial dysfunction, as damaged mitochondria are not removed from cells when the Parkin protein doesn’t function properly. In turn, these mutations are associated with the neurodegenerative disorder known as Parkinsons’ disease and cancer tumor formation. It’s therefore important to understand what effects different mutations have on the Parkin protein’s structure, activity, and stability. In the long run, mapping these mutations in the Parkin protein can help understand, predict, and treat diseases related to Parkin.

Structure of Parkin

The Parkin protein is composed of a single chain of 465 amino acids, divided into 7 domains/sections of amino acids:

1. A Ubiquitin-like (UBL) domain, which keeps the Parkin protein from red-carding itself.
2. A disordered part containing the “activation element” (ACT)
3. A Really Interesting New Gene domain (RING0)
4. A RING-between-RING (RBR module), containing the “active site”, composed of
   1. Another RING domain (RING1)
   2. An In-Between-RING domain (IBR)
   3. A repressor element (REP)
   4. Finally, the second RING domain (RING2) which contains the Cysteine (pos. 431) responsible for catalysis (the attachment of the “red-card”).

Protein Mutations

There are three types of naturally occuring protein mutations. To understand them, it helps to understand the different levels of protein structure, which is wonderfully explained with this picture from Introductory Biology:

1. Frameshift mutations introduce or delete a base pair in the DNA sequence. Because DNA sequences are read in sets of 3 at a time, a frameshift mutation typically will change the entire expression of the protein.
2. Nonsense mutation change a single base pair to introduce a stop codon, effectively cutting off the tail of the protein.
3. Missense mutations change a single base pair, which propagates to a single amino acid changing in the protein. These are the mutations that are studied in this article, since the two others typically “break” the protein outright.

Experiments

The authors used a technique known as “deep mutational scanning” to investigate every single substutution mutation in the Parkin protein. That is to say, for all 465 amino acids in the chain, there are 20 possible substitutions, since there are 21 essential amino acids. Out of these 465*20 = 9300 mutation candidates they manage to probe 9219 (99.1%) of the possible mutations, to create an overview over which regions are the most sensitive to mutations.

The way the authors compared the mutated proteins was by measuring relative abundances of the mutated Parkin protein, as a heuristic for stability and likelihood of degradation. If a given mutation has low abundance, that means one of two things:

1. The mutated protein is for some reason difficult to produce in the cell, so the protein breaks down. before it has formed.
2. The mutated protein is unstable and immediately red-carded and destroyed by the proteasome.

As an extra check, the authors include the pLDDT score of , which is AlphaFold (a Machine Learning model)’s computational prediction of stability.

Results

Effects of mutations on the Parkin protein abundance - Fig.2

This plot has a lot of data to unpack, which is in fact very exciting.
Fig 2.A shows a head map of the different mutations, where the vertical axis is the amino acid number and the horizontal is the code for the amino acid, with the corresponding abundance score for each mutation given by the color of the square. On the left we see the different domains as mentioned above, as well as the pLDDT column which is a column from AlphaFold’s prediction of stability. Yellow cells are the Wild Type (i.e. the not-mutated protein) protein.

In this chart, some cool effects pop out at first glance:

1. the pLDDT score corresponds well to regions with little red, i.e. regions that are disordered are less sensitive to mutations.
2. Proline substitutions generally have a strong negative effect on the abundance. This makes intuitive sense since proline is one of the most rigid amino acids due to its chemical structure.
3. There seems to be very few “blue” areas, i.e. mutations that cause a higher stability than the wild-type protein. This suggests that the wild-type is one of the most stable variants of the Parkin protein.
   • Fig 2.B also shows a histogram of all these numbers, and suggest that only a small proportion has abundance scores larger than 1.25.
4. There is a grey area around AA 345. This is interesting since it’s so close to the active site C341.

Small note: Fig 2.D shows the predicted Parkin structure colored by the median abundance score, which basically shows us which regions are the most sensitive to a mutation. I really like this plot.

Low abundance Parkin variants are thermolabile proteasome targets

This figure is a bit less intuitive to interpret, but nonetheless interesting. The experiment here involved treating cells modified to produce the PRKN variants as above, with two different drugs.

1. Fig. 3A shows the abundance distribution after treatment with Bortezomib, which stops the proteasome (the protein trash compactor) from working. In this figure we observe that the peak corresponding to low abundance variants shift to higher abundance when the proteasome stops working.
2. Fig. 3B shows the abundance distribution where a part of the proteasome has been knocked out, leaving the proteasome dysfunctional. Here the graph looks very similar to 3A.
3. Fig. 3C shows the abundance distribution after treatment with Chloroquine, which stops the breakdown of internal cell components, a process known as autophagy. In this case we don’t see a large change.

In summary, these three results suggest that the proteasome is the pathway that degrades most of these low-abundance variants, i.e. they get red-carded and led to the trash compactor, not that they break down by themselves.

Inherent degrons overlap with mutation-sensitive regions

The authors then investigated degrons, or sections of the protein responsible for signalling that the protein is ready for degrading. They split the Parkin protein into 38 “tiles” or sections of amino acids and expressed independently, and used these to calculate a stability index across the whole protein sequence. Using a computational method known as QCDPred, the authors found that the more abundant tiles overlapped with regions that were more likely to be degrons. Comparing this to the weighted contact number (a number for how exposed a part of the protein is), the authors conclude that the degrons are, for the most part, “folded away” inside the structure. This is interesting, since we still don’t quite understand the structure and function of Parkin proteins when they’re activated.

Variant abundance correlates with stability and conservation

For investigating the link between abundance, stability and conservation, the authors calculate the theoretical folding stability of different mutants of Parkin and compare those to the cellular abundance scores. They find the following:

1. Most of the low-abundance variants have low stabilities, suggesting that they can’t fold properly, and are therefore red-carded.
2. Some variants have low abundance but high stabilities. These variants all have mutations on the parts of the protein that point outwards, which means they probably form a degron, which means they’re quickly red-carded.
   • Out of these variants, some are known to be pathogenic, i.e. have been documented to cause disease in humans.
   • This suggests that disease causing variants are so due to a loss in function, not structure of the protein.

This page is my page for exploration of science. I’m currently very fascinated by molecular biology and here I’ll try to document my notes and papers that I find that interest me.

Most of these notes are personal but I will try to make them as understandable as possible, mostly as a learning experience.

In research labs across the world, there’s very often worries about being “poached”. Getting “poached” is a bit of a loose term, but basically, it means that someone else is doing the same research as you, getting the same (or better) results, and publishing before you. Then, if you try to publish your own results, they don’t stand out as original - in the best case, you do more experiments and change your angle a little, but in the worst case, they don’t get published at all, and your work is deemed moot. This is a common fear in research groups working in narrow fields with a lot of competition. Basically, we have a feedback loop:

1. A field grows in popularity. This can happen at random, for many different reasons; maybe a seminal paper comes out, or a new technology is launched (looking at you, ChatGPT), or a new disease is spreading rapidly.
2. The importance of this research is emphasized, and more researchers flock to the field
3. More researchers publish new articles and reviews, which means that the original papers get more citations.
4. Citation inertia sets in, as highly cited researchers get more grants to work in the field.

There are obviously positive effects to fields growing, but we can’t forget the value of basic research, which is how new fields are created in the first place. Additionally, if you’re doing cutting-edge work, your most recent publications won’t show what you’re working on now, but rather what you worked on a year ago. Therefore, if you’re going into a field because it’s hot, you’ll always be one step behind. ² Finding a niche will be easier in a field you already know - but exploring that is for another essay.

Recently joined Implement Consulting Group and exploring the consulting space from within. So far, impressions are very good

Travel

Returned to Copenhagen from my trip to Patagonia over Christmas.

It’s climbing season in Scandinavia again, so weekend trips to Sweden is the name of the game.

Reading

• The Plague – Albert Camus
• Drive Your Plough Over the Bones of the Dead – Olga Tokarczuk for book club
• Until August – Gabriel García Márquez
• The Good Virus – resparked my interest for microbiology and biophysics.

Projects

• Along with some talented colleagues from UCPH, DTU, and CBS, we’re designing a course on the Business Potential of Generative Intelligence for DIS Copenhagen.

• Finished my 6-year Board tenure at Nørrebro Klatreklub and looking for new causes to contribute to!

Link to the Ecopoint post on this trip.

Thursday afternoon I text Elin:

Plans for the weekend?
Climbing!
Do you have space?
My sofa is always free!

Friday after work I’m on my bike, panniers filled with trad gear and a sleeping bag, ready for a weekend adventure. I spin to Østerport and haul my bike on to the Øresundståg to Gothenburg. I find a seat, and open up my book just as the train leaves Denmark behind. After spending far too long waiting for good weather, I was ready to give my nemesis project - Masken - another go.

In May, we tried on toprope, only to give up halfway, before the crux. My fingers bled from bad finger-jam technique. In June, I got stuck at the crux. Earlier that September, I spent 2 days working the route, memorizing gear-beta and practicing the balancy moves. The month spent in Lofoten had paid off, and the route felt possible. Now, I was facing one of the last chances before rounding off the season.

The train rolls in to Gothenburg, where I have 40 minutes to grab a bite and get on the Västtrafik train towards Strømstad. An hour later I jump back on my bike in Munkedal. I cycle west, passing the Hallinden crag, Tempo, and Häller klattercamping, ending in Vrångeback, where Elin and crew have saved some leftovers for me.

After a solid breakfast the next morning, we’re off to the crag. The air is cool but dry, morning dew already evaporating from the grass as we walk up to Galgeberget.

We run a warm-up lap up one of the lines at Store Galgeberget, to get the fingers ready for the jams. I set a top-rope anchor in the top, and run a lap up to refresh my memory of the placements. After a similar warm-up lap, Josh has his first go, which almost goes - he slips halfway through the crux sequence.

“Dude, it looked like you had it!” I exclaim, while Josh descends to the ground.

“Should have taped better” Josh comments, in a tone the opposite of cheerful - a gentle reminder to me to check my fingertape. It seems solid, but who can be sure? Seems like waiting time is over.

Getting ready is a convivial affair - my little beta-dance was well received by the other climbers around. There’s a slight breeze, but not so much that it’s cold. In homage to summer days long gone, I shed my shirt and hope it’ll keep me from sweating up the crack.

The first half goes by in a blast. Before I know it I’m placing my two bomber yellows before the long crux run. Moving through the crux is smooth and I allow myself to flow up the crack. Right before the crack widens in the end, my finger slips out, and I see a small white object fall between my legs. So much for that tape, I think, but I’m out of the flow, and get my hand placements wrong. Muttering a curse I’m about to let myself give up, but Josh’s voice pierces my thoughts:

“Just two more moves and you’re in.”

He’s right, I can’t give up. I spot a slight edge out to my left, and try to push off it with my shoulder. It works, but it ain’t pretty. My bodyweight shifts out to the left, and I have one reach to the ledge. Here goes nothing, I think, as I jump upwards. The edge makes contact with my palm and I breathe a sigh of relief. Before relaxing to the point of falling, I mantle up over the top. What a great way to round off the season.

Descending and cleaning, I’m grinning like a fool. “I guess it’s about time I gave you a catch?” I say, determined to play belay-bitch for the rest of the day. The sun is still shining - next summer doesn’t feel so far away. But it’s time to find a new Bohuslän project.

Big thanks to Josh for working together on Masken, Elin for hosting, and Ebba for giving a catch. More adventures to come!

“Hører du er i Oslo denne uka? Jeg har en skikkelig dum ide, er du med?” “Ja, hva da?” “Skal vi gå Storen i helga? Det er sannsynligvis siste helga det er forhold for det” “Høres dumt ut” “Ja, ikke sant?”

48 timer senere står jeg og Veronica og pakker sekken utenfor Turtagrø når vanen til Nils puller opp. Med et stort glis titter han ut. “Hei Schmetterling! Hei Meterschling!” Jeg har vært heldig å fått med meg Veronica som co-pilot og taulagets helsefaglige side. Man går ikke galt med en sykepleier på en (dum) tur.

Kl 06 søndag morgen går startskuddet og vi forlater Turtagrø i godt tempo. To timer senere titter solens stråler frem idet vi fyller vann mellom Kolnosi og Lille Skagastølstind. Etter hvert som vi nærmer oss ryggen må vi også konfrontere snøen som ligger igjen etter forrige ukes snøfall - er det en glad nyhet om en god vinter i vente, eller et omen om et nødvendig bail? Svaret til disse spørsmålene fantes kun i videreførelsen av ryggtraversen, så vi tok beina fatt og bevegde oss langs ryggen, vekselvis på den frosne, snødekte nordsiden og den tørre, solvarme sydsiden. Krønsj på venstre og skvik på høyre. Naturen er smilende og vennlig, akkurat slik som dagene skal være i Norge.

Ryggen forseres i rolig og fornøyelig tempo. Her hersker ingen tvil - naturen har gitt oss sitt beste, og det er bare å kose seg. Det var en god stund siden jeg og Veronica hadde sett Nils, så vi hadde mye på hjertet. Den glade diskurs får dog en spiker i kista av Halls Hammer, som er frossen og uinnbydende. Her blir det etter noen øyeblikks nølen etablert standplass. Jeg får utstyret og begir meg rundt hjørnet og oppover, og blir nødt til å ta i litt. Det er forsåvidt greit, siden jeg nå er på skyggesiden av ryggen, og jeg vil nødig nedkjøles. Steinen er overraskende nok tørr, og jeg navigerer meg opp over den snøfylte renna, mens jeg børster snø ut av sprekkene for å sette sikringer. Jeg får bygd standplass på en hylle hvor sola akkurat treffer ansiktet, men resten av kroppen er i skyggen. Veronica og Nils kommer opp rett bak, og vi fortsetter langs ryggen.

Mens vi spiser lunsj på Vetle Skagastølstind, kom vi plutselig i godt selskap av en klatrer vi møtte på Turtagrø dagen før. Han hadde gått Styggedalsryggen og skulle nå ned igjen til Turtagrø og Oslo. Etter å ha utvekslet noen bilder, gikk han i gang med å klatre nordover langs ryggen, og vi fulgte med inntil det bare var en liten prikk igjen av ham. Vi misunnet ham for å ha den fineste delen av turen igjen, mens vi skulle opp Storens frosne nordside.

Nils var heldigvis i form og gira, og han tråkket et godt spor opp snøen opp mot Slingsbys fortopp. Det varte ikke lenge før vi var oppe og kunne skimte sola igjen, og kl 16 stod vi endelig på toppen av Store Skagastølstind. Turen vi hadde snakket om siden vi var på Søre Dyrhaugstind i våres var fullendt, og vi feiret med Nils’ signatursnack - elgpølse.

Nedstigningen gikk rolig for seg, og vi tok oss god tid med å nyte denne første høstdagen i fjellet. Veronicas stegjern hadde ingen planer om en kjedelig nedstigning, og bestemte seg for å løsne seg mens vi krysset en bresprekk. Med to staute karer i taulaget lykkes det Veronica å komme trygt over, med stegjern i hånda og et Bambi-aktig ganglag.

Resten av turen til Turtagrø begikk seg ganske rolig, og vi fikk nyte solnedgangen over fjella før avgang. Med godt humør sier vi farvel for denne gangen, og setter oss i bilen for å vende tilbake til storbyens forgylte jammer og sivilisasjonens triste herlighet.

Fin.

Corti was new beginnings.

From the first day my time at Corti was filled with excitement, and after a 9-month internship I decided to leave my Ph.D. programme to work full-time for Corti.. Now I’m once more looking for new projects, without being completely sure what that means.

🥷 Working in a startup means doing everything

Joining Corti’s team of ~15 engineers meant a lot of time spent working throughout the entire Machine Learning stack. Already the first month I touched Torch/TF code, trained models, ingested data into Corti’s data API, tested models’ deployment performance, managed Azure clusters and deployed code to live customers. As the burden of responsibility was shared the risk of taking on responsibilities and tasks was low. The culture, all in all, was very focused on the principles Yes, and … / No, but … as well as “Radical Candor”. These worked well in our case when Corti was small - but scaling the culture to a larger org was difficult. I’m not sure if this is universal to all organizations or just the one I joined.

💭 Following your motivation is hard

One of my early managers advised me early on that “you can be good at whatever you want, but make sure you find something you like”. This advice, though liberating, can also be immensely frustrating, as choice overload starts to set in. In my last 1.5 years in Corti, I’ve been lucky to work on a diverse series of projects, like

• Move DAG Orchestration functionality to the backend/DB functions.
• Rebuilding our Go Backend to take over deprecated Python services’ tasks
• Play with LLMs for summarization and alignment work
• Build Data Platforms for customers to access their own data
• Conduct user interviews and supporting the change management team working with clients
• Present Corti’s work to students in Computer Science, Product Design, and Data Science

All of these have been exciting and motivating in their own ways, so choosing a definite path is challenging based on these. Throughout my last year, thought, I’ve lost a series of good colleagues, and as Corti as a company has scaled, the culture has changed in ineffable but noticeable ways. I didn’t realize it until I read Derek Sivers’ Hell Yeah Or No which pretty much sums it up:

If you’re not saying “HELL YEAH!” about something, say no.

Framing it this way made it clear I wasn’t feeling “Hell Yeah” about working at Corti anymore. I felt like that when I started, I don’t anymore, but I love to feel the Hell Yeah about my work again. But seeking employment while being employed is a huge cognitive dissonance in my eyes - so it’s a little easier to just take the first step and quit. I know and hope the team at Corti will continue working towards making healthcare better while I find my next project.

🚵 Taking a break from work

Working with brilliant people to solve hard problems is always rewarding - but at times it can be exhausting. Before trying anything else I’ll be taking a break from the 9-to-5 to climb, bike, and look around my neighborhood. See what I’m up to here!

The search engine should expose an API that

• Ingests and embeds arbitrary sentences.
• Performs nearest neighbor search and outputs the N nearest matches for each query.
• Passes scalability tests

Using pgvector and accompanying vecs this is rather simple.

I’m using the pgvector/pgvector:pg16 image for postgres, so enabling the extension becomes a matter of initializing the database like so:

Dependencies

CREATE EXTENSION IF NOT EXISTS pg_vector;

Then in our python API layer we add vecs to interact with pg-vector and sentence-transformers to load language models. We wrap this in a fastapi wrapper deployed with uvicorn. For the embedding we’re going with the clip-ViT-B-32 model for simplicity.

Writing the API for ingestion and NN search

We can define some base request classes to keep things organized:

class Sentence(BaseModel):
    text: str

class SentenceIngest(Sentence):
    id: str

class SentenceIngestRequest(BaseModel):
    sentences: List[SentenceIngest]

class SentenceRequest(Sentence):
    num: int=3

Now we can create our collection:

with vecs.create_client(DB_CONNECTION_STRING) as vx:
    collection = vx.get_or_create_collection(name="clip_vectors", dimension=512, adapter=Adapter(
        [
            TextEmbedding(model='clip-ViT-B-32')
        ]
    ))

Writing the ingestion script is extremely simple:

def ingest_collection(sentences:List[Sentence]):

    records =  [ ... ] # transforming sentences to recordx
    
    with vecs.create_client(DB_CONNECTION_STRING) as vx:
        collection = # same as above
        collection.upsert(records) 

@app.put("/sentence")
def sentence_ingest(request:SentenceIngestRequest):
    ingest_collection(request.sentences)

And likewise for querying:

def search_collection(sentence:Sentence, num=3)->List[Sentence]:
    with vecs.create_client(DB_CONNECTION_STRING) as vx:
        collection = ... # as earlier

        results = collection.query(
            data=sentence.text,
            limit=num,
            include_metadata=True,
        )
        print(results)

@app.post("/search")
def sentence_retrieve_nearest(request:SentenceRequest):
    return search_collection(request, num=request.num)

And that’s it!

Scalability

Scalability testing is next step. I’ll return to this when there’s time.

Code link

Code is here.

Looking back on the Ph.D

As part of the Hatzakis group I was able to get to work on very basic science - understanding nanobiology at a molecular level - using cutting edge tech - TIRF microscopy, single-particle tracking, and deep learning. Working on these problems have been incredibly interesting, and I’ve been allowed to work with some extremely brilliant people along the way. I’m convinced the people in the group are going to one day change the way we understand conformational dynamics’ effects on biological function.

Being part of the research environment at UCPH is an extreme priviliege, for a series of different reasons:

1. Easy access to world-class researchers in almost every field.
2. Internal networking events for faculty where cross-pollination occurs
3. Frequent visits of foreign collaborators for discussions, workshops, and conferences hosted on campus.

On top of this comes the rewarding element of teaching - I’ve been lucky to TA a Nanobiology course (big success) and a Spectroscopy course (more challenging). Interacting with students like this is great and a big motivator in the day-to-day.

The less shiny parts of the Ph.D.

As many other Ph.D. students I fell victim to COVID-19’s effects on academic work. All the “fun” parts of the Ph.D. - conferences, workshops, in-person teaching - disappeared or were moved to the computer screen. Missing the human element of the research environment was very demotivating, and the digital replacements were far from compensating for the real thing. Teaching over a digital connection and trying to draw on a virtual whiteboard is a poor replacement from a classroom in a university, as I think will be evident in both schools and universities when restrictions are lifted.

The lockdowns also exacerbated another element of academic work that was demotivating to me. Broadly speaking there are two types of academic research

1. Solo projects / first author projects. These projects involve a researcher formulating the vision (in collaboration with their supervisor/group members), and driving the project. Subsequently, this entails working in the lab, testing hypotheses, going back to the lab, etc.
2. Collaborative projects / projects where you help another first author on their project. This can be discussion-based or otherwise based on partial contribution in terms of work, analyses, or other tasks.

For me, the most motivating type of work was the collaborative style of work - and during COVID that decreased to a minimum, leaving predominantly the solo style of work. There’s nothing wrong with solo projects, but to me it’s just more motivating to work closely together in a team.

Hi, Corti 🚀

Last year, I was lucky to secure an internship working for Corti, building machine learning models for hospitals and Emergency Medical Services. In 9 months I’ve been allowed to:

1. Build, test, and deploy a Cardiac Arrest model to Emergency Medical Services in Europe and the US.
2. Contribute to a team building NLP-based analytics products for hospitals worldwide.
3. Collaborate with world-class researchers working on fundamental ML research

As an intern¹ all these have been rewarding professionally - I’ve learnt heaps - but also personally; I’ve worked in tight teams with high collaboration and a clear mission. Working this close to other people has been extremely motivating, and the contrast to academic life was made all the more clear as I returned to the lab.

As I finished up my last week of the internship I had a chat with one of the founders, Lars, and we agreed that the collaboration could continue going forward. Working in this environment is still exhilarating 9 months in, and I’m excited to see where the Corti rocket takes me. 🚀

Disse reisebrevene ble skrevet da jeg bodde i Kina under utveksling i 2018. Mye har endret seg siden da, men her ligger de.

Bilder ligger i dette albumet her

Vol 1 - 26. August 2018

God morgen fra Kina! Jeg sitter i skrivende stund i Sino-Danish Center, som er der jeg kommer til å bruke mesteparten av tiden her i Huairou, utenfor Beijing.

Siden ankomst onsdag morgen har jeg rukket å se mye rart, spist mye god mat, og vent av meg mange av vanene jeg hadde i fjella i Norge - å sove i hengekøye og å puste frisk luft, for eksempel. Neida - luftforurensningen er faktisk ikke så ille - det er tåkete her, men mest fordi vi har 80% luftfuktighet. Været ligger på en 30ish grader, så det er litt som å være tilbake i Houston.

Denne første uka har det kun vært de internasjonale på campus, og vi har hatt en liten introduksjon til Kina, kulturen, og diverse praktisk. Bank, telefon, og sparsommelig møblering er nå på plass, og alt er som det skal være. Rommet er ca. på størrelse med en dobbeltseng, men det gjør ikke så mye - vi har store fellesområder, og det er generelt koselige folk. Vi har også funnet ut av at mat er veldig billig her - man kan spise seg ganske mett for en tier. Det har fått tiden til å gå ganske fort, nå hvor det er en del restauranter som skal prøves ut. Spise med pinner blir man jo raskt bedre til, da det ikke finnes andre redskaper for å innta maten. Morsomt er det jo, både for oss, og serveringspersonalet. 😄

Vi har også hatt introduksjon til sportskomplekset, som heldigvis ligger ca 70 m fra døra mi. Det kan fort bli brukt mange timer på badmintonbanen, siden jeg i overmodighet kjøpte utstyr - og jeg er klar til å bli banket godt og grundig.

Men, nå skal jeg ut og spise, så mer info får vente til en annen gang - sender varme hilsener fra Kina til alle der hjemme :)

Vol 2 - 2. September 2018

Goooood kveld fra Huairou! Etter en helg i storbyen Beijing, er det virkelig digg å komme tilbake til de små 6 kvm som jeg har for meg selv.

Denne uka har jeg møtt de kinesiske studentene våre, veldig koselige folk. Så langt er det fint, men når skolen starter “for real” imorgen blir det spennende å se hvordan kulturforskjellen er. Jeg har hørt mye om at de arbeider på forskjellige måter, så gruppearbeid blir veldig interessant! Kineserne er til de grader avhengige av telefonene sine - mye mer enn vi ser i Vesten (i det minste av min erfaring). Jeg har også funnet ut av at sportskulturen i Kina er annerledes - folk trener ikke like mye og ofte som man gjør i Vesten. Men skal ikke si så mye om det enda - noe må jo vente til senere reisebrev 😉 Når skolen starter skal vi også starte med kinesiskundervisning - jeg tror det blir det beste med dette semesteret - fagene har jeg god styr på allerede, utfordringen blir nok kinesisk. Jeg tror umiddelbart jeg skal klare å forstå det ganske bra - jeg bruker en god del transporttid på språk-apper, og i tillegg er det masse folk som snakker kinesisk her - og de elsker å hjelpe folk med kinesisk! Selv om de ikke er så gode til engelsk, vil de alltid hjelpe med å la meg lære kinesisk, så dette kan gå bra! Det er jo også veldig positivt for de som kanskje kommer på besøk, at guiden snakker et lavnivå av kinesisk.

Etter en dag med helsesjekk og generell kjedsomhet (mye kø), dro vi i samlet tropp opp til den Kinesiske Mur. Som en ekte turist investerte jeg i en flott hatt, bare i tilfelle mitt generelle utseende ikke avslørte utlendingsstatusen min. Bilde vedlagt såklart. Jeg fikk heldigvis valuta for pengene, da jeg var den eneste som ikke var solbrent da vi kom ned.

Da vi ikke enda hadde fått resultatene fra helsesjekken, bestemte vi oss også for å ta en litmus-test av helsa, og dro inn til Beijing torsdag til søndag. Det medførte mer sightseeing - jeg fikk sett Hutongene (det betyr “gatene” på Kinesisk, og er noen gammeldagse, lave bygninger), og det gamle klokketårnet og trommetårnet. Gikk dessverre glipp av trommeslagerne, så jeg får komme tilbake og se det en annen gang - det er greit når billettene bare koster 15 kroner. Om kvelden sjekket vi om nattelivet i Beijing var like bra som forrige helg. Det var det. Derfor er det med litt nedsatt årvåkenhet at jeg skriver disse ordene hjem til alle dere som sitter og lurer på om jeg er i live. Det er jeg. God natt, fra fuktige og varme Beijing - stay tuned for neste brev!

Vol 3 - 9. September 2018

God ettermiddag.

Jeg sitter i skrivende stund inne på kollegieværelset og tenker over livet. En ny uke, med nye inntrykk og nye mennesker, er konkludert.

Denne uka startet jeg på studiet “for real”, og det er godt å komme igang med noe ordentlig igjen. Forelesninger, øvelser, og gruppearbeid gjør at det fort blir hverdagsfølelse - noe som er veldig fint i og med at jeg skal være her en stund til. Skolen er ganske standard, bortsett fra at mange av kineserne ikke snakker engelsk - stillheten i klasserommet er noe man skal venne seg til. Arbeidsmessig har jeg ikke sett noe større forskjeller mellom meg og kineserne, men jeg antar at det kan komme av at jeg er glad i gruppearbeid. Jeg starter også med kinesiskundervisning på onsdag. Det blir nok gøy det også, sjø!

Utenfor det akademiske har jeg også denne uka startet med badminton - veldig gøy. Alltid fint å lære en ny sportsgren, og å ha litt trim. Klatrevegg er cirka en time unna, så å opprettholde klatretrening kan fort bli en utfordring :/ Jeg fatter dog mot, og har nå begynt å svømme 2 ganger i uka - vi har et veldig stort 50m basseng som sjelden er fullt.

Jeg rakk også å være litt turist, og fikk sett en ny del av den kinesiske muren, som ikke er vedlikeholdt. Et utrolig fascinerende byggverk, som jeg godt forstår var en forhindring for de stakkarne som ville prøve å krysse fjellene ned i Midtriket. Siden det kun er 3 km å gå hjemmefra kan man jo fort forvente at det blir en hel del bilder fra Muren.

Etter turen til muren (rim, hehe), dro vi inn til Beijing. Nattklubben var i forrige uke stengt på grunn av et stort partimøte - men denne helga var det vanlige åpningstider igjen! Det er derfor med mot i blikket, vett i pannen, og en litt matt følelse i ben og armer, at jeg nå går ut og spiser sammen med hele nano-klassen, da vi kom hjem i 8-tida i morges.

Bilder sender jeg ikke lengere med i mine reisebrev, men legger dem på denne linken her :) Det blir lastet opp små og store øyeblikk fra tilværelsen i Kina, og det kommer snart flere!

Hadde jeg hatt mer tid til å skrive, hadde jeg sikkert skrevet mindre, men inntil neste gang er det 再見 fra 芒努 .

Vol 4 - 16. September 2018

Hallo til alle der hjemme! Nå sitter jeg og pønsker på hvordan man formidler nanovitenskap så pedagogisk som mulig (det går middels bra) på Sino-Danish Center, og klokken er 23:30. Ville gjerne ha sovet før, men nå passer ikke studiet seg selv.

Studiet har endelig startet for fullt denne uka, og det er spennende å jobbe med kineserne! De har en (i mine øyne merkelig) 6-9-6 kultur - 6 dagers jobb fra 9 til 9 i uken. Man skulle jo tro de var mer effektive enn oss - men nei! I deres 12 timers arbeidsdag inngår flere (!) lurer, mye sitting på telefon, og måltider. Derfor er det ofte at jeg har rukket mer på en 6-7 ytimer enn de klarer på en dag! For mitt vedkommende er det jo veldig koselig, fordi da rekker jeg jo en tur i svømmehallen også! På den annen side er jeg utrolig fascinert av gruppefølelsen til kineserne. Noen ganger er det litt irriterende for en som er vant til å jobbe individuelt, men jeg kan godt forstå at Kina har et sosialt samhold som overgår resten av verden! Jeg tror at mange føler seg veldig “hjemme” i samfunnet - i en grad man ikke ser i Europa.

Denne uka har vært mye mer hverdagslig enn tidligere - og det er egentlig ganske bra. Jeg har kommet i steget med hensyn til studiet, trening, og selvfølgelig toalettbesøk. De skal nemlig planlegges omhyggelig, hvis man vil unngå å bruke de kinesiske sitte-på-huk doene. Og når man nå har valget er foretrekker jeg fremdeles god norsk do.

Når vi likevel er inne på den saken, fikk jeg prøvd mitt første japanske toalett i går! Med varmt sete, vifte, og spray, var det nok den mest komfortable toalettopplevelsen så langt i Kina.

Kinesiskundervisning er det ikke blitt noe av enda, men det ble utsatt til neste uke, vi skulle ordne noe visumgreier. Kanskje like greit å prioritere det, ellers blir det liten sjanse for å få brukt de kinesiske språkferdighetene jo.

Svømming og badminton går det fremdeles framover med - det er fremskritt, men ikke alt for store. Det er kanskje også like greit, da dårlig teknikk = mye energibruk, og når maten er så billig som den er, har man bruk for å trene det vekk. Utrolig vanskelig å motstå maten, når det er nærmest uendelig variasjon i måltidene her! Det eneste problemet er at man går fort inn i et lite koma etter å ha spist noe sterkt bit - det skjedde i går, da jeg spiste hotpot. Man lever og lærer.

Vol 5 - 25. September 2018

Jeg skriver dette tirsdag morgen, da det har vært langhelg, og jeg har vært ute og opplevd verden :)

Denne uka har vi ENDELIG startet med kinesiskundervisning, og det er veldig fint å kunne komme igang med noe mer enn et par gloser. Så langt har jeg lært å si hva jeg heter, og spørre hvilket land folk er fra (som kanskje er litt unyttig, i og med at de fleste her kommer fra Kina). Jeg kan også uttrykke sult, tørst, “toalett”, og at jeg er trøtt. Vi starter nederst på Maslows pyramide, og jobber oss opp. Om jeg noen gang når selvrealiseringstadiet er et åpent spørsmål - både på kinesisk, og i livet.

Det sosiale livet blomstrer videre - vi har også fått en sofa inn på fellesarealet! Så det er i den jeg sitter og skriver nå, og jeg ser det kan komme til å bli en vane.

På torsdag var jeg også på et ANSA-arrangement for nordmenn i Beijing - utrolig hyggelig å komme i kontakt med noen med samme bakgrunn som en selv. Også utrolig godt å få en vestlig type middag med kniv og gaffel.

På fredag ble det introduksjon til dansk kultur og fredagsbar - noe kineserne responderte positivt til! De er veldig glade i spill og leker, så beer pong satt som et skudd.

Lørdag feiret vi bursdagen til en av italienerne som er her, og vi spiste på en meksikansk restaurant, som betød kniv og gaffel igjen. Hva matvaner angår har jeg derfor hatt en fantastisk uke! To måltider med kniv og gaffel skal man ikke kimse av!

I går (mandag) var det fullmånefestival, som er en slags Thanksgiving for kineserne. Da satt vi og spilte spill og spiste mooncakes, en utrolig mektig slags kake, som man ikke burde spise 3 av (snakker av erfaring). Kineserne hadde også et slags spill som involverte visse straffer for å tape, inklusive (se bilde via link lenger nede) å spille en runde av spillet med papirruller i nesa.

Men nå er klokka 7, og kantinen åpner straks, så jeg skal gå og spise litt frokost / 早餐 , avhengig av hva man kaller det. Med denne tidsforskjellen ville det i Norge bli regnet som nattmat ;)

Vol 6 - 10. Oktober 2018

Hei på dere! Jeg sitter nå her på uni etter en veldig lang dag, og veldig lang uke (og det er bare onsdag - begynner jeg å bli gammel?).

Grunnen til at uka har vært lang er at det er mye etterarbeide å ta igjen. Vi hadde nemlig en uke fri, og hadde fått noen lekser å gjøre, men istedet valgte jeg, Andreas, Cristian, og Lasse å stikke en tur til Indre Mongolia!

Turen dit var strabasiøs 10t i kinesisk nattog, hvor folk satt på gulvet og sov, uten seng, men bare sitteplass. I seg selv var det rotete nok, men så kom vi til byen og så at det var et veldig high-end hotell vi skulle sove på. Standarden var altså meget høy - det likte vi. Prisen var også ganske lav - det likte vi enda bedre!

I løpet av turen fikk vi blant annet sett Genghis Khan’s mausoleum, gått rundt i ørkenen, sovet i en yurt, og spist lam på mongolsk! Veldig fascinerende, dog ikke like godt som pinnekjøtt… Affæren var som helhet et veldig “turistete” opplegg, men jeg tror det er uungååelig når det er høstferie for hele Kina, og man skal dra og oppleve folk - igjen er det litt vanskelig å komme vekk fra folk. Her har vi en norsk turist som klager på at turistferien hans ikke er som hjemlandet sitt, så ikke noe nytt her, dere! Neida; Jeg har kost meg mye, og sammen med Cristian (som også er nordmann) har vi lært bort både Gøyr (et kortspill jeg lærte på Vangshaugen i sommer) og Idiot. Som dere kan se på bildene, har det gått mye i kortspill, både i buss, tog, restauranter, venteværelser, og alle andre steder hvor time 7 med boklesing, podcaster, og musikk bare blir for kjedelig.

Siden det har jeg funnet meg til rette i mine 6 m2 igjen, og klarer meg egentlig veldig bra! Jeg har blitt litt luksusdyr her, og har endt opp med å betale oppimot 25 kroner for middag, selv om man lett får det til 9. Jeg er usikker på hvorvidt den mulige besparelsen der er noe annet enn en dråpe i havet, når man regner inn alle de andre kostnadene jeg kunne spart på. Pytt, pytt, tenker jeg da, man er jo på utveksling. Siden jeg aldri fikk dratt på backpacking og reist og opplevd å gjøre feil, så får jeg gjøre opp for det nå!

Hva angår backpacking, så skal jeg faktisk på et lite eventyr ganske snart! Når jeg er ferdig med eksamen d. 6/11, drar jeg til Vietnam i 2 uker! Så hvis noen har forslag til hva man kan gjøre, er det bare å sende dem til meg :)

Og hvis det undres hvordan det sosiale er her, kan jeg rapportere om at sistnevnte sofa fremdeles brukes flittig av alle på hele studiet.

Vol 7 - 4. November 2018

Hei alle dere der hjemme!

Nå har jeg nettopp kommet tilbake fra en tur til Bali, da jeg hadde en ukes fri til å lese til eksamen. Da jeg fant været i Indonesia mer tiltalende enn i Beijing, ble det fort en tur til de varmere strøk.

Jeg reiste ned sammen med to venner, Andreas som studerer nanovitenskap sammen med meg, og Lasse som studerer offentlig forvaltning.

Vi brukte de første tre dagene på å kjøre rundt på mopeder langs de små landeveien som karakteriserer de indonesiske øyene. Vi fikk blant annet sett en parade for en hinduistisk festival, massevis av små og store templer og religiøse symboler langs landeveiene, både buddhistiske og hinduistiske. Det utrolig fascinerende med Bali er at det er den eneste øyen i Indonesia som har over 95% hinduer, selv om de har tidligere vært både muslimer og buddhister. Fantastisk mye kultur og symboler som popper opp på vilkårlige steder og tider langs landeveien, blant annet et huletempel (!) hvo vi kjørte 5 km fra hovedveien på noen veldig sparsommelige asfalterte veier (se bilde), for så å gå 2 km til hulen. Interessant hvordan naturen blir en mer naturlig del av religionen når været tillater opphold utendørs. Det gir også et artig perspektiv på den norske folkesjelen, hva angår kjærligheten omkring friluftsliv og natur.

På kjøreturen var det selvfølgelig noen hendelser som gikk litt utenom planen, som at vi kjørte fra Andreas og ble nødt til å stoppe og vente et sted - og da fant vi en fantastisk kul hobbit-kafe! Vi kom også alt for sent ned fra fjellet en dag, og ble nødt til å spørre lokale om de hadde et sted å bo for oss. Da fikk vi plutselig et hotellrom ved stranden, der vi så soloppgangen (selvfølgelig er bilde vedlagt).

Vi fikk brukt friheten på skuterne til å se en annen fantastisk del av naturen på Bali - fosser! Jeg tror jeg kun dusjet en gang på hostellene i løpet av hele uken, ellers var det mye bedre å få en liten vask i en foss (især da sånt pleier man ikke å gjøre i Norge i oktober).

Til slutt fikk jeg tatt dykkersertifikat (ingen bilder dessverre), og jeg fikk sett et skipsvrak fra 2. verdenskrig, hvor jeg så en skilpadde nesten like stor som meg! Et naturens vidunder å kunne bevitne et sånt korallrev, mens jeg fløt rundt rett over det. Selvfølgelig fikk jeg også sett Nemo og alle vennene hans, noe som var utrolig kult igjen.

Turen på alle solskinnsreisers modersted kunne jo ikke bli avsluttet uten litt turist-vibe, så vi brukte de siste dagene på stranden, med is, og (aller viktigst for meg) solnedgang i hengekøye, med Treasure Island i e-bokform i hånda. Da var det ikke så ille å være helt blakk den siste kvelden likevel.

Nå skal jeg derimot snart til muntlig eksamen på tirsdag formiddag, før det bærer videre til 17 dager i Vietnam, hvor jeg skal møte en annen backpacker, og så se hvor mye man kan få sett på så lite penger som mulig. Selvfølgelig innebærer det klatring da, fordi det kan nemlig klatres i Ha Long Bay, den berømte skjærgården utenfor Hanoi. Men sånt er vel bedre å fortelle om i retrospekt, hva?

Glade hilsner fra en som tenker så lite på eksamen som han kan tillate seg :)

Vol 8 - 25. November 2018

Gledelig søndag ettermiddag!

Jeg sitter for øyeblikket på mitt lille 6 m2 rom og prøver å tenke på hvordan det i det hele tatt er mulig å fortelle om de siste 3 ukene på en enkelt mail. Det er nemlig mye mer avslappende å tenke på enn det faktum at jeg må ta et skikkelig skippertak på skolen den neste uka, med nytt fag, jobbsøknad, og alt som hører med et liv som har stått på pause i noen uker.

Kort oppsummert: Siden sist jeg skrev, har jeg lest til og bestått eksamen, reist rundt i Vietnam, fløyet hjem til Beijing, gått til galla (med et saftig søvnunderskudd), og tatt en tur i nærområdet, før jeg landet i lotusstilling på en steinhard seng for å forsøke å forfatte et respektabelt reisebrev.

Litt lengre oppsummert: Som sagt, hadde jeg muntlig eksamen tirsdag formiddag. Direkte etterfølgende bar det rake veien inn til Beijing for å få tatt mål til gallauniformen, før jeg hoppet på flyet til Saigon (Ho Chi Minh-byen). Jeg ankom bysentrum cirka kl 3 om natten, og besluttet meg prompte for å spare de 25 kronene det kostet å sove på et hostell den natten. Istedet fikk jeg en lang spasertur i Saigons gater, drakk første kopp kaffe på noen måneder, og fikk lest ferdig Treasure Island i det kaffeinsjokket som forutsigelig nok slo meg (da var klokken allerede halv 6).

Jeg gikk videre til et buddhistisk tempel for å døyve søvnlysten, og fant ut (etter overdrevne mengder ikke-verbal kommunikasjon) at det var en seremoni kl 8, da det var nymåne. Som eneste ikke-vietnameser fikk jeg lov til å sitte med mens alle andre sang en timelang (!) salme. Makan til vekkerklokke, tenkte jeg, som definitivt ikke sovnet i løpet av den timen! Videre bar det til en park hvor vietnamesiske menn satt i hopetall rundt fuglene sine (som satt i bur), og det kostet 6 kr for en “caphe sua da,” eller iskaffe med melk, på godt norsk. Det utnyttet jeg (til de grader) og brukte min nyfundne rastløshet til å spasere rundt i parken. Jeg hadde aldri sett så mange folk trene så tidlig på morgenen før. Folk gikk i hopetall rundt baklengs, spilte badminton, og praktiserte tai chi. Tenk å se noe lignende i Skandinavia! Det har muligens noe med klimaet å gjøre også, tenkte jeg, da jeg spaserte videre og så et krigsmuseum, spiste nuddelsuppe, og tok meg en lur på hotellet. Da jeg våknet, var min reisepartner for de neste 17 dagene, Sara, ankommet byen, og vi fikk endelig lagt planer for de neste dagene - vi kunne jo ikke bli i Saigon hele tiden, når Vietnam er så stort!

Det endte med at vi dro vestover, mot det mer uutforskede Mekongelvedeltaet. I Ben Tre fikk vi tatt en elvetur og smakt på honning- og kokosgodteri, som er byens spesialitet. I følge damen på honningfabrikken kunne deres honning kurere kreft, forkjølelse, kviser, impotens og reversere effekten av aldring! Vi hadde dessverre litt for dårlig plass i kofferten til å få med en flaske av dette magistoffet, så for dere som selvfølgelig så det økonomiske potensialet i en slik medisin, må dere faktisk bare besøke stedet selv. Jeg kan imidlertid attestere med at jeg prøvde honningen, og den smakte veldig helbredende.

Vi reiste videre til Can Tho - Mekongelvedeltaets hovedstad - og fikk sett et av de store flytende markedene (veldig mye ananas ble solgt), ved daggry. Heldigvis for oss kunne man kjøpe caphe sua da fra en liten kaffebåt. Jeg fikk også prøvd å lage nudler (video og bilder er litt forsinket), og var veldig imponert. Da vi kom tilbake hoppet vi på første og beste buss mot Ha Tien, en liten havneby, mest besøkt av vietnamesiske turister, som lå på veien mot det mest eventyrlige stedet på hele reisen: Pirat-øya Hai Tac.

Det er mye som kan sies om Hai Tac, fra historien som piratøy, ryktene om en skatt, de fantastiske solnedgangene, til korallene og fisken som var en liten båttur unna. Men den morsomste opplevelsen var helt klart å spise helt ferske (type, 3 minutter fersk) krabber og muslinger, hjemmedampet etter vi (igjennom en vietnamesisk turist, den eneste engelsktalende på hele øya) fikk kjøpt dem av en lokal fisker. I tillegg var pho (den vietnamesiske nuddelsuppa) på denne øya tilberedt med blekksprut, ikke oksekjøtt, som den er i resten av landet.

Bra bereist i vest-Vietnam, vendte vi nesen nordover, og fløy til Da Nang, en resort-by rennede over med russere, som vi flyktet fra på et natt-tog mot Dong Hoi, som ligger rett ved Phong Nha-Kẻ Bàng-nasjonalparken, hjem til noen av verdens største grotter! Vi ankom hostellet med håp om at vi kunne finne en eller annen som hadde nyss om grottene, og fikk napp hos den første som vi falt i snakk med. Da ble det grottetur i nasjonalparken, hvor vi endte med å svømme inn i en giga-grotte. Jeg fikk også prøvd vietnamesiske militærstøvler, som (til stor kontrast fra norske) har hull i bunnen, så vann kan slippe ut og inn i fri flyt. Selv om jeg har opplevd lignende i Norge, skal det påpekes at her i Vietnam var det altså en del av designet, ikke et resultat av overdreven bruk.

Som ferierende fruktfluer dratt mot digge deler av Sydøstasias sightseeing strømmet vi selvfølgelig mot de berømte klippene ved nordkysten, men ikke før vi hadde tatt en kikk på tilsvarende klipper i høylandet i nærheten av Ninh Binh - som praktsik nok lå på veien. Der var det også et av verdens største buddhisttempler, med en gigantisk hule som det aller helligste - med en liten vannpytt inni! Vi hoppet fornøyde på en buss mot Cat Ba-øya, og det jeg hadde gledet meg aller mest til med hele turen:

DYPTVANNS SOLO-KLATRING! Av alle fantastiske aktiviteter som var tilbudt på Cat Ba (kajakk, SUP, båtcruise, overnatting på sjøen, osv.) var klatringen noe av det morsomste jeg har gjort i hele mitt liv. Deep-Water Solo er akkurat så spennende og skummelt som det høres ut som. Man sier farvel til vannoverflaten, tau, sikring, klatrepartnere, og sunn fornuft, for å klatre opp en klippe, snu seg rundt, og hoppe rett ned i vannet som venter. For de som ikke klatrer så ofte, høres det kanskje ut som nok en inkarnasjon av den dumme filosofien til klatrere (“Hvordan kommer man seg vanskeligst mulig opp en stein?”). Selv om det ikke er langt fra sannheten, gir det en helt ubeskrivelig frihetsfølelse når man henger fra steinen, 6 meter over vannet. En av de tingene man unngår å tenke så mye på er hvor vondt det kan gjøre hvis man skulle falle og treffe vannet flatt med hele ens solbrente rygg. Jeg vil hverken avkrefte eller bekrefte om jeg opplevde dette på egenhånd, men jeg har blitt mer påpasselig med solkremen siden.

Etter tre dager på Cat Ba, med både kajakktur og gåtur under beltet, var både jeg og Sara veldig klare til å komme oss til Hanoi, hvor vi brukte de siste to dagene på å systematisk spise så mye vietnamesisk street food som mulig. Vi fikk tatt en titt på et par mindre monumenter rundt om i byen, men hovedsakelig handlet de siste dagene om maten. Jeg har fått en ny favorittrett, bun bo nam bo, en nuddel-salat med biffstrimler, løk, gulrot, og peanøtter, som jeg spiste tre ganger i løpet av de to dagene. Godt slitne etter 14 dagers intens reising var vi begge fornøyde med noen stille dager i hovedstaden, som vi avsluttet på en jazzklubb, før vi skilte lag. Sara tok turen til Bali, med masse tips fra meg (ref. siste reisebrev), og jeg dro tilbake til Beijing.

Som enhver reisende før meg, satt jeg stor pris på å komme tilbake til hverdagen, og føler meg nå klar til å gå i gang med andre halvdel av semesteret - det er utrolig nok at jeg er halvveis i oppholdet allerede! Nå begynner man jo å tenke på jul, og det er litt merkelig å være her i Kina mens alle der hjemme i Danmark og Norge er på julebord, julemarked, og handler julegaver, julepynt, og juletrær. Jeg regner med at de neste ukene (utenom en iherdig studieaktivitet) kommer til å gå med på å finne bord, marked, gaver, pynt, og trær her i Huairou, som kan erstatte de tilsvarende tingene der hjemme - i det minste inntil den 20/12, når jeg reiser på juleferie til Europa.

Det skal nok komme et nytt reisebrev før den tid - men inntil da ønsker jeg en god førjulstid til alle dere der hjemme, der ute, og takker for at dere tok tiden til å lese den noe surrete oppsummeringen av mine siste 3 uker, fylt med alt for beklagelige bokstavrim ;)

Vol 9 - 7. Januar 2018

God morgen! Jeg sitter nå - 5 dager etter ankomst i Beijing - klokken 5 på morran og har ikke bedre ting å ta meg til enn å skrive reisebrev, fordi jeg har jetlag. Det skal ikke være lett å ha tippet 21.

Neida, selvfølgelig har jeg noe bedre å gjøre! Ikke bare har jeg eksamen om hhv. 6 og 8 dager, men jeg er også så heldig at jeg har fått en doktorgradsstilling i København, som jeg tar integrert med masteren min! “Bedre start på 2019 kan man ikke tenke seg,” vil nok mange si. Jeg vil dog parere dette utsagnet ved å trekke oppmerksomheten tilbake til vårt første poeng - klokken er nå 05:10. Man skulle tro man var voksen nok til å stå opp i menneskelig tid, men som noen av dere har opplevd (på mer eller mindre smertefullt vis), ser jeg ingen grunn til å ligge i senga når dagen går i gang.
Nå skal vi ikke dvele for mye på framtida - et reisebrev handler jo først og fremst om hva jeg har opplevd, ikke hva jeg skal oppleve. I såfall hadde det hett “planleggningsskjema,” og formentlig blitt markert som “SPAM.”

Siden mitt siste skriv, har det vært jul - og med det, julebord, julemat, julefest, juletur, julefly, julebuss, juletog, juleski, juletre, julepynt, julevask, julegenser, og (man er jo student,) juleeksamenslesing.

Det norske studentmiljøet i Beijing er overraskende stort, og det har ikke manglet på ting å gjøre i løpet av desember. Jeg kan avsløre at det ikke ble brukt en eneste helg på campus, 1.5t utenfor byen - mulighetene for julemiddag, juleshopping, og julekafébesøk var mye bedre inne i “midtbyen” - som seg hør og bør.

Den 20. desember forlot jeg Midtriket, som de kaller det, og satte nesen nordvestover mot fedrelandet. Julen ble feiret i god norsk stil i Væretrøa, en aldri så liten endring i hytte-jule-planen. For dere som var bekymret, overlevde jeg heldigvis det også. Jeg var også så heldig å få reist ned til Ålesund og besøkt tante, onkel, kusiner, og besteforeldre - en ytterst hyggelig affære.

Etter mitt lille stopp i Ålesund, var jeg så heldig å få 5 netter i København, hvor jeg fikk besøkt ymse venner, samt sett fyrverkeriet fra toppetasjen på kollegiet, tradisjonen tro. Oppholdet i Kina har definitivt gjort det lettere å takke ja til ytterligere 3 år i København - det er så mange ting man tar for gitt, som muligheten til å ta en varm dusj før kl 16, eller å kunne lage sin egen mat!

Det nye året ble startet med en noe dramatisk (om enn utmattende) affære. På nyttårsaften var jeg så heldig å ha selskap av Endre, min gode venn fra den borgerlige bastionen i vest - Rogaland - som studerer i Aarhus. Den 1. januar dro jeg, imot all sunn fornuft, fra København til Aarhus for å hjelpe Endre med å flytte over gangen på sitt eget studenhjem. Det er noen bilder som beskriver togturens utvikling i bildemappen, for de som lurte på hvor bra det gikk. Dagen etter skulle vise seg å bli en mye tyngre dag for Danmark.

Det første passasjertoget fra Aarhus til København d. 2/1. ble truffet av et godstog på Storebæltsbroen. 8 mennesker mistet livet, og broen var stengt i timesvis - den ble ikke åpnet for togtraffikk før dagen etter. For min skyld innebar det dog et lettet pust ut - jeg hadde selv håpet å rekke det toget, men hadde valgt å dra senere, for å få litt mer søvn innabords. Etter noen timer (les: 5) i Odense, fikk jeg endelig plass på en togbuss over broen, og ankom København i god behold, 6 timer forsinket. Der ventet bekymrede venner og et litt forhastet farvel, før jeg fortsatte pilegrimsferden ut mot Kastrup Lufthavn, for nok en gang å vende tilbake til Kina.

Med jetlag nesten bekjempet, sitter jeg igjen med glade tanker om livet som venter der hjemme, og gleder meg til det som skal skje før neste reisebrev - en aldri så liten skitur til Japan, før jeg igjen tar opp residens i sykkel- og leverpostei-landet fra Februar.